Tid for ettertanke

I går formiddag var vi i barndåp til vår "lillesøster" på 2 måneder og dagen ble komplett når også veldig mange av barnehjemsbarna var tilstede i kirka. På ettermiddag fikk jeg igjen intense magesmerter med påfølgende magetrøbbel og feber. Jeg har vel sovet i ett fra i går ettermiddag og til i morges. Er noe bedre i dag, men fortsatt ikke helt god i magen. Veldig kjedelig, og har måttet være hjemme fra barnahjemmet i dag, noe som passer meg veldig dårlig. Ida Maria er frisk som en fisk og er dratt til våre søte små. Så jeg sitter her og er sur og drikker "rett i koppen" fra Norge, det eneste som vil ned. Familien er veldig omsorgsfulle og kommer inn i tur og orden og spør hvordan det går. Koselig. På en slik dag blir det mye tid til å tenke på barna å barnehjemmet og skal prøve å dele noen tanker som surrer rundt i hodet mitt. 

Jamira er en liten jente på 6 år. Helt siden vi kom første dagen på barnehjemmet har hun vært veldig reservert og stille og de ansatte på barnehjemmet sier at hun alltid har vært slik. Hun kommer aldri bort til oss frivillig og holder seg å trygg avstand fra alle. Oftest sitter hun helt alene under et tre og stirrer ut i luften. Hvis man går bort til henne og prater til henne kan hun smile, men hun er aldri den som tar initiativet til kontakt og hun har også veldig lite språk. Hun blir veldig hersjet med av de andre barna og lar dem styre henne og tar aldri igjen, uansett hva de gjør med henne. Når Jamira sitter og stirrer ut i luften ser hun for meg deprimert og trist ut. Zack fortalte oss at denne jenta har absolutt ingen. Moren hennes var døv og blind og ble voldtatt, uten at de noen gang fant ut hvem som gjorde det. Derfor vet man ikke hvem som er Jamiras far. Moren hennes er i dag død. 

Lille Jamira og Ida Maria.

Iddrisu på 10 år har for oss helt fra dag en fremstått som den tøffe, spøkefulle og snille gutten. Han er ivrig etter å lære, er god til å snakke engelsk med oss og forteller mange morsomme historier. Da vi en dag hadde matte med klassen, skulle de komme frem en og en for å gjøre et regnestykke på tavla. Da det var Iddrisu´s tur var det veldig overraskende for oss at han nektet å komme opp. Han hadde bestandig vært den ivrigste og aldri noe tull når han er på skolen. Han gjemte ansiktet sitt ned i gulvet og nektet å svare når vi snakket til ham. Det kom frem etter en stund at stakkars Iddrisu plutselig bare hadde begynt å gråte fordi han savnet pappaen sin så. Zack fortalte at han ofte kunne plutselig bare begynne å gråte og måtte da bare få litt tid for seg selv. Iddrisu´s far er død, mens moren har giftet seg på nytt med en mann som ikke godtar stebarn. Derfor er han og søsteren overlatt til seg selv på barnehjemmet. 

Lille, store, tøffe Iddrisu sammen med
lillesøsteren sin. 

Når vi ser på disse barna er det veldig tydelig at de bærer på mange tunge tanker, selv om de til daglig har forskjellige måter å vise det på. Felles for både Jamira og Iddrisu er at de er små barn uten foreldre, overlatt til seg selv. Hjemme i Norge vil barn som mister foreldrene få sorghjelp og også mulighet for oppfølging av barnepsykolog. Her har ikke barna slike tilbud. Her må de bære rundt på sorgen og tankene sine helt alene. Iddrisu har ikke bare opplevd at faren er død, men han har også opplevd at den gjenlevende forelderen har forlatt ham. Man kan prøve å forestille seg hvor vanskelig det er for ham og for en sorg og savn han bærer rundt på inni seg, men som det verken er tid eller rom for å snakke høyt om. Man vet ikke hva Jamira har opplevd i livet før moren døde og hun kom på barnehjemmt. Hun kan ha hatt mange vonde opplevelser som også preger henne i dag, i tilllegg til sorgen over å ha mistet moren. Jeg tror at i tillegg til den sterke sorgen over foreldrene som barna bærer rundt på, også på ulike måter opplever en følelse av å være forlatt. De er forlatt av dem som skal være deres nærmeste og de som skal passe på dem. Man kan prøve å forestille seg hvordan den følelsen oppleves for små barn. 

Å se disse barna er veldig vondt og gjør det veldig tydelig for oss hvor sårbare og grusomt de må ha det. Som jeg har skrevet om tidligere, har de fleste av disse barna til felles at den ene forelderen er død mens den andre har giftet seg på nytt uten å kunne ta med seg barna sine. Da kan jeg tenke meg at de aller fleste barna har det slik som Iddrisu og Jamira, selv om de har egne og forskjellige måter å vise sorgen og savnet på. De er forlatt av de som skal være deres trygghet i livet, enten på grunn av død eller på på grunn av et nytt ekteskap. For Iddrisu og Jamira kommer sorgen til uttrykk på forskjellige måter i hverdagen, men felles for dem begge er at de er forlatt alene med sorgen og savnet.