The Crocodile Pond

Dagen i dag har vært så utrolig fin og innholdsrik. Vi vært på The Crocodile Pond, som er et vann med over 400 ville krokodiller i. Krokodillene ble lokket på land med levende kyllinger, og når de kom opp på land fikk vi sitte OPPÅ en av dem! Vi var ikke særlig høy i hatten der vi satt med en stor, steinhard klomp av muskler under oss, mens brystkassen dens beveget seg opp og ned..! Og lure meg ble jo litt overivrig og begynte å ta på brystkassen fordi den kjentes så myk ut...men det var bare helt til en av guidene sa at den kunne bli irritert fordi det kunne kile..! Vi gikk en runde med guidene rundt hele vannet og vi kunne se flere krokodiller på ulike størrelser ute i vannet. Men når guidene kom med de hylende kyllingene, så kom de opp på land, en etter en..... SPENNENDE!! :)

Meg og min nye kompis :)

Denne krokodilledammen ligger i Paga, helt nord i Ghana, en liten time unna her vi bor. Paga ligger faktisk helt ved grensen til Burkina Faso, nabolandet til Ghana. Vi fikk, utrolig nok, lov til å krysse grensen og knipse bilder og velger derfor å si at jeg har vært i Burkina Faso nå ;)

På Ghana-siden

På Burkina Faso-siden

I morgen skal vi tilbake på barnehjemmet og jeg kan nesten ikke vente! Gleder meg så til å se alle de søte små igjen, de er så herlig alle sammen.

Feiring 3 dager til ende!

I går kveld begynte den store "festen" for de to tvillingbrødrene og som ikke avsluttes før i søndag kveld. Brødrene het Joseph og Thomas og ble 86 år. De døde faktisk samtidig i begynnelsen av desember i fjor,

men begravelsen er ikke før nå. Så, i går kveld braket det løs, og det kan ikke sammenliknes med en begravelse hjemme. I går var det veldig mye sang og dans på ekte afrikansk vis og det var kommet masse folk langveis i fra, både fra Togo og Burkina Faso. Her nede blir ikke dødsfall hos så gamle mennesker sett på som noe trist, men er heller en hyllest og fering av Gud og den avdøde. 

Bare den ene av tvillingbrødrene skal begraves her i Walewale, den andre i en naboby. I går kveld ble vi vist inn i et hus hvor det ene liket faktisk satt oppreist i en lenestol med vanlige klær, smykker og ringer. Vi så først ikke at han var død, fordi han satt liksom bare i en stol rundt et bord med flere andre mennesker. Veldig merkelig. Vi fikk knipse bilder også, men velger å ikke legge det ut her...! Dansingen og feiringen skulle foregå helt til nå i morges, men klokken 02 dro hvertfall vi hjem.

Klokken 09 i dag var vi på plass igjen og i dag var det mange fra den avdødes familie tilstede og holdt taler, i tillegg til at selve begravelsen fant sted. Det var også mye bønn for den avdødes familie og innsamling av penger til de. Det var jo også selvfølgelig mye roping og skriking under preiken, de tar jo helt av! Veldig spennende å være med på :) Feiringen skal fortsette i morgen også, men nå tror jeg at vi har takket for oss. 

Trommespilling og dansing. Mye liv og røre :)

Resten av dagen har vi brukt til klesvask og innhandling av vann. Det er som regel slik at vi bare rekker to ting i løpet av en ettermiddag fordi alt tar så veldig lang tid. Men her er ingenting stressende og klokkeslett vet vi ikke hva er lengre. Litt frustrerende av og til, men også veldig avslappende. Nå skal vi legge våre to kloke hoder i bløtt og finne ut hva vi skal gjøre med morgendagen, som vi tenker å ikke bruke på kirkelige aktiviteter..

To afrikanske damer. 

Klær fra Norge

Etter å ha drasset på 25 kg ekstra hele veien fra Norge til Ghana, skulle endelig alle klærne i går deles ut til de søte små på barnehjemmet. Må bare si tusen takk til alle de som har gitt meg klær til å ta med. Barna satte så utrolig stor pris på det og de var så fornøyde. Det var så bra at til tross for at det er dobbelt så mange barn på barnehjemmet som jeg trodde før jeg dro, så var det nok klær til at alle kunne få hvert sitt plagg og vel så det. Er så gøy å kunne gi de noe personlig, noe som bare er deres eget. Og de trengte virkelig nye klær fordi mange av de klærne de har er altfor små og veldig hullete. Og lille Mohammed, som jeg har skrevet om så mange ganger før, var så utrolig glad og førnøyd med sin nye t-skjorte, shorts og jumper at han nektet å ta det av seg i natt når han skulle sove. Og i dag gikk han rundt med shortsen og t-skjorten på, mens han hadde jumperen under armen, HELE tiden. Søtnos.

Lille Mohammed, bokstavelig talt hoppende
glad! Tenk at så lite kan glede så mye!!

Så fornøyd i dag. 

To søte søstre i like kjoler fra Marte :) 

Lille Luke i klær fra Norge. Nydelig liten
gutt på 3 år som ble foreldreløs allerede som
baby. 

Tusen takk til snille naboen til Kay-Martin, Ragnhild, som har gitt så utrolig mange fine klær. Ikke minst alle de 10 like TINE-skjortene som guttaboys på barnehjemmet skal bruke til fotballdrakter til laget sitt. De var, i likhet med Zack, strålende fornøyde :)

Se så fine!!

I ettermiddag har vi vært hos frisøren og fått oss skikkelig afrikansk hår. Akkurat nå er jeg litt usikker på hvor lenge jeg kan klare å ha det i, fordi det gjør fryktelig vondt. Men de sier at det skal gi seg etter 1 dag, så får satse hardt på det. Familien har vært veldig ivrig på å fjonge oss opp nå før helga fordi vi skal i en 3-dagers begravelse fra i morgen kveld og da må vi være fin.  Begravelsen er til 2 tvillingbrødre som, naturlig nok ble født samtidig, men som faktisk også døde samtidig. Det er en veldig veldig stor begivenhet her nede og det skal "feires" 3 dager til ende. Blir spennende å være med på. 

Klarte vel ikke helt å skjule på
bildet hvor vondt det gjorde!

Hvem skal passe på meg?

Tenk å være barn og foreldreløs. Tenk og ikke ha en mamma eller en pappa. Du har ingen som passer på bare deg, vokter deg for farer, trøster deg og tørker tårene dine. Ingen som passer på å gi deg nok næringsrik mat for at du skal vokse og bli sterk eller lærer deg hva som er rett og galt. Ingen som passer på at du får pusset tennene dine, som du skal ha hele livet. Ingen som gir deg kjærlighet og nærhet. Ingen som hjelper deg med det du er for liten til klare selv. Ingen som gir deg et håp om en trygg fremtid. Så liten. Så hjelpesløs og så alene i verden. 

På barnehjemmet er det 2 personer som jobber til daglig. De får ingen lønn for arbeidet de gjør med barna. Den ene av dem, Tina, har ansvaret for matlagingen, mens Zack skal ta seg av barna; dvs fungere som lærer for 2 klasser samtidig som han skal ta seg av de aller minste som er for liten til å gå på skolen. Det sier seg vel selv at barna da for det meste må klare seg selv. De eldste må ta seg av de yngste og de må gjøre oppgaver som egentig hører voksne til. 

Man må klare så mye helt alene.  

Tenkte på dette i går da barna fikk servert lunsj, men ingen drikke. Hver dag får barnehjemmet en stor tank med vann (ca 100 L) som skal brukes til både matlaging, drikking og bading. Da barna kom springende med koppen sin, kjempetørste i den stekende solen, var det så lite vann igjen i tanken at ingen nådde ned med koppen sin. Og det var heller ingen av de ansatte der til å hjelpe dem. Til vanlig må de nok gå tørste. Det er grusomt å tenke på at det nok er noe som skjer til daglig når vi ikke er der og kan hjelpe dem. De er små barn som er så avhengige av hjelp og tilrettelegging. Det er ofte mye slåssing og krangling blant alle barna der de hele tiden slår hverandre. De har lært og selv kjempe for sine goder; enten det er en fotball, en blyant eller mat. Ingen voksenperson er der for å hjelpe til med å fordele. 

En liten 4-åring med et enormt behov for
nærhet og trygghet. 

Jeg synes det er så ufattelig uforståelig hvordan noen kan velge og ikke være foreldre til barna sine. Det er et stort antall av barna på dette barnehjemmet som er offer for at faren er død, også har moren giftet seg på nytt med en mann som ikke aksepterer stebarn. Hvorfor er det så enkelt og bare putte barna inn på et barnehjem og så dra å gifte seg og faktisk få NYE barn med den nye mannen. Hvordan kan det være lov? Det er veldig mange søskenpar på barnehjemmet. Noen er to og noen er faktisk fire søsken. Hvordan kan man bare forlate sine 2 eller 4 barn for å dra og få nye barn med en annen mann?? Vi har snakket mye med Zack på barnehjemmet om nettopp dette, fordi det er så uforståelig for oss. Han sier at hadde de tenkt på samme måte som vi gjør i Norge, så ville landet deres kommet mye lengre i utviklingen. Men det gjør de ikke. Her i Ghana er kvinnen så avhengig av å ha en mann som tjener penger, fordi de selv ikke har utdannelse eller jobb. På en måte kan jeg skjønne at disse kvinnene er desperate etter å overleve selv og er avhengig av en mann for å klare det. Men hvem gifter seg vel med en mann som ikke aksepterer barna dine?? 

Zack fortalte oss at flere av barna bodde på gata før de kom til barnehjemmet, mens en ble funnet forlatt i skogen. De var så tynne og avmagrede at de fryktet at de ikke ville overleve. Jeg ser at barna, til tross for alt, er utrolig heldige som har Zack og Tina, som prøver å gi dem 3 måltider om dagen og en plass å sove. Uten å få noe betalt for det. Hvor ville disse barna vært hadde det ikke vært for dem? Antakeligvis ikke i live. En liten gutt ble overlatt til bestemoren som ikke kunne ta vare på ham. Han ble som baby funnet alene hjemme av de ansatte og tatt med til barnehjemmet. Det tok TO uker før bestemoren etterlyste ham! 

4 søstre overlatt til seg selv. 

Her er det vanlig å få rundt 5 barn hver. Man tenker slik at barna kan hjelpe til med å tjene penger til husholdningen og kanskje kan et av barna bli noe stort og tjene store penger. Hvorfor tenker man ikke over, før man setter så mange barn til verden, om man er i stand til å ta seg av 5 barn, dersom noe skulle skje med den ene forelderen? Det er da ikke en menneskerett å få barn? Og en må da vite at dersom man velger å sette et barn til verden kan man også gi det et trygt liv og godt liv. Det handler jo bare om å ta ansvar for sine handlinger. Disse små barna er så avhengige av voksenpersoner rundt seg! Det er helt grusomt å se på dem og tenke på at de er overlatt til seg selv. Ingen mamma og ingen pappa. Helt alene mot verden. Hvem skal passe på dem? 

Deilig helg!

Lørdag bestemte vi oss for å dra til Tamale, den største byen her i nord, for å få unnagjort litt shopping. Det er ikke mye annet enn vann å bruke pengene på her i Walewale, for å si det sånn. Aldri før har vel lønna mi ligget urørt på kontoen min en hel uke..! Det er ikke minibank her heller, så pengeforbruket begrenser seg betraktelig. Noe som bare er vel og bra, for min del..! Så etter 2 timer på en tro-tro (varebil/minibuss) kom vi endelig frem til Tamale og vi fikk hamstret hygieneartikler, mat og mange fine afrikanske suvinirer. Dagens høydepunkt ble utvilsomt at vi fant IS! Det var helt fantastisk godt og endelig noe som vi kunne kjøle oss ned med :) På tilbaketuren var vi 23 mennesker inni tro-troen og en på taket..! Ikke et eneste belte eller barnesete da barna sitter på fanget til foreldrene. Vil ikke tenke på hva som skjer hvis bilen skulle kræsje! HUFF!

Siden vi var så travelt opptatt med shoppingen hele dagen, glømte vi å ta bilder. Så det eneste bildet ble en stk veldig fornøyd is-spisende Anne-Randi :)

Anne-Randi + sukker = fornøyd. 

I dag har vi vært nesten 4 timer i kirka! Siden vi bor hos en pastorfamilie, så har vi allerede brukt begge fredagskveldene på kirkemøter ute i gården her og i dag var vi med hele familien i den lokale kirken. Og det var litt av en opplevelse og SÅ annerledes fra Norge. Menneskene danset, klappet og sang skikkelig høyt til "halleluja-rock". Når det var bønn, sto menneskene og veivet med armene og slo ut i luften med knytte hender. Alle var så blide og smilende, så virkelig ut til å kose seg. Alt i alt var det veldig interessant og fasinerende å være med på og se hvor ulikt der er fra Norge, hvor vi skal sitte musestille i kirka og synge salmer. Men det beste var jo utvilsomt å få fjonge seg opp i afrikansk kjole, armbånd og ørepynt. Ah, fantastisk! Da var vi plutselig lik like fine som de andre damene her nede :) Vi møtte også en annen frivillig som bor her i Walewale, som er fra Tsjekkia.

Martina, meg (med skikkelig singletskille) og Ida. 

Har egentlig noen bilder og videoer fra kirka også, men på grunn av veldig tregt nett i kveld så får det bli med disse :)

Dagens ABC

I dag har vi hatt en kjempefin dag på barnehjemmet. Begynte med å dele den minste gruppen inn i to, slik at 3-åringene var på en gruppe og de litt større på en gruppe. Vi hadde med oss tegneblyanter og ark fra Norge og de minste fikk utfolde seg fritt med sine krusseduller, mens den eldste gruppa skulle øve på alfabetet. Det er hvertfall ingenting å utsette på viljen og engasjementet! De er kjempeivrige etter å lære og jeg skulle så ønske at jeg hadde 20 hender og 20 munner til, eller kunne dele meg opp i 20 biter, slik at jeg kunne hjelpe alle sammen på en gang. Det er så gøy å se hvor glade og stolte de blir av seg selv når de får til å skrive en A. Utrolig!

Her øver vi på alfabetet. 

Etter alle var ferdige hengte vi opp alle de selvlagede alfabetene og tegningene opp på klasserommet deres, og det likte de virkelig. De var så stolte over selv selv og sto og beundret sine egne verk. Jeg tenker at det kan være med på å gi de en viss tilhørighet til rommet, når de kan være med å pynte med sine egne tegninger. På barnehjemmet er det ingen som har noe som bare er deres, noe privat og helt eget. Det er jo faktisk hjemmet deres, samtidig som det er et klasserom. Hjemme vil man jo gjerne pynte med tegninger og egne ting for å gjøre det personlig.

Ida henger opp alle mesterverkene

Vi ønsket også å kunne lage et litt mer "lærevennlig" miljø inne på klasserommet, så jeg og Ida skrev hele alfabetet på store ark som nå pryder hele klasserommet. Ble riktig så fornøyd med resultatet og barna var elleville og fulgte spent med underveis :)

Se så fiiint!!

Ellers så ble dagen brukt til kos og lek. Når vi kommer hjem etter en dag på barnehjemmet er vi brun av sand, fra topp til tå. Å spille ball med 48 barn og like mange baller på en gang, resulterer i mye skitt OVERALT! :) Da er det godt å komme hjem til en kald og god 10-liters bøttedusj! Herlig :) Vi får virkelig kjørt oss og sprunget masse! Disse små tassene er fulle av energi og ablegøyer. Storkoser oss!

Min lille hjertevenn,
Mohammed, nok en gang. 

Åh, nydelige barn! Hva tror du Kay-Martin, kan jeg ta med meg hjem en 10 stykker av dem???? Hihi.

Lykke i stua!!

Nå er lykken stor, fordi vi endelig har funnet HAVREGRYN her nede! Magene våre var ikke helt tilfredse med loff, loff og atter loff hver morgen. Fiber vet de knapt hva er her nede! Det er slike små hverdagslige ting som man ikke tenker over når man er hjemme i Norge, fordi vi har tilgang på alt vi trenger der. Her nede blir en slik liten ting en seier, når det plutselig er å oppdrive i butikkene. Skal innrømme at vi dagdrømmer litt om norsk mat her; kjøttkaker, grønnsaker og grooovt brød. Vi spiser ris til nesten hvert eneste måltid. Ris er hovedretten, også er det kanskje bønner eller noen biter kylling som tilbehør. Ikke rart at magene protesterer! Her klarer de seg jo helt fint uten grovt brød og fiber, så det er rart hvordan magene venner seg til den maten man spiser. Men nå tenker jeg at alle problemer løser seg, for nå er gryna i hus!

Havregryn <3

Her nede er det faktisk bra å være tykk, fordi det symboliserer at du har penger og råd til å spise godt. Har en liten mistanke om at vertsmoren vår prøver å fete oss opp og jeg blir ikke overrasket om hun lykkes, med tanke på kosten! ;)  Vi er nok de eneste i familien som spiser med bestikk. Her bruker de hele hånda (høyre) når de spiser, og de deler gjerne skål/fat med en annen. Spesielt, men utrolig spennende å bli kjent med en så annerledes kultur enn hjemme :)

Barnehjemmet - Hope for the future

Nå er vi endelig tilbake på barnehjemmet, selv om formen enda ikke er helt på topp. Denne gangen er det influensaen som har tatt oss. Disse små rakkerne på barnehjemmet har nok smittet oss med litt basselusker, da de hoster og nyser på oss dagen lang.

Barnehjemmet

Det er 48 barn fra 3 til 13 år på barnehjemmet. På dagen skal det være skole for samtlige, fordelt på to klasser. Da brukes det ene soverommet til klasserom til de eldste, mens de små er på et annet rom. Vi prøver være annenhver dag sammen med hver klasse. Det er et skremmende lavt nivå på både skrive- og regnekunnskapene, spesielt blant de eldste. De fleste av dem kan ikke enkle pluss- og minusoppgaver, og skjønner ikke hva vi snakker om når vi spør hva 2+2 er. I dag skulle vi ha de til å skrive hva de het og hvor gammel de var på engelsk, men de færreste kunne gjøre det. Er også en i klassen, Iddrisu, som igjen er mye flinkere enn alle de andre, som vi nå har lært multiplikasjon til. Det er veldig synd at han ikke får individuelt tilpasset undervisning, da han selvfølgelig blir holdt igjen av at de andre ikke kan. Barna er utrolig ivrige etter å lære. De spør hele tiden om vi kan undervise dem og sier "tusen takk" når de lærer noe nytt. I går hadde vi matematikkundervisning blant de eldste, og i dag har vi hatt alfabetundervisning for de minste og skrivelæring for de eldste. Vi synes det er grusomt å tenke på at barn mellom 10 og 13 år ikke kan lese og skrive. 

Her er inne på klasserommet til de eldste.

Vi har all forståelse for at barna ikke lærer noe inne på de klasserommene, det hadde nok ikke vi heller gjort. For de første så har de ikke en eneste stol eller pult, slik at de ligger i en haug på gulvet og ruller mens de skal skrive. De er utrolig ukonsentrerte og går ut og inn av klasserommet hele tiden, i tillegg til at de slåss og gråter. Det virker som de tror slåssing og krangling er løsningen på absolutt alle problemer! Det er for det andre ingen struktur på noe som helst, og det er veldig frustrerende å være vitne til. Det finnes ikke noe som heter timeplan eller klokke, og vi har derfor snakket om å lage en slags dagsplan som skal dele dagen inn i "Schooltime" og "Playtime". Akkurat nå flyter det bare inn i hverandre og barna har ingen respekt eller forståelse for at skole betyr at man skal sitte stille og jobbe med oppgavene sine. De springer gjerne ut og leker midt i timen!

Lese- og skrivelærer

Vi har også snakket om å prøve og få litt "drikketid" i timeplanen fordi vi ser aldri at barna får i seg væske utenom lunsjmåltidet midt på dagen. Det gjør de selvføgelig slappe, irritable og ukonsentrerte på skolen. Vi må prøve å sørge for at de har tilgang på vann hele tiden. Det er jo kjempefarlig for dem i denne varmen og ikke få i seg tilstrekkelig med væske. Det samme gjelder mat og jeg har jo bare lyst til å gi dem god, gammel norsk TRAN! Tror så absolutt de trenger det, i tillegg til vitaminer. Kostholdet deres består for det meste av ris. Ikke bra. 

Det utrolig mange ting å ta tak i på barnehjemmet og akkurat nå føles det som vi ikke vet helt hvor vi skal begynne. Vi håper først og fremst på å kunne gi dem en bedre skolehverdag og øke deres lese-, skrive- og regnekunnskaper. Det tror jeg nesten er det viktigste vi kan gjøre for å kunne gi dem en bedre og tryggere fremtid. Har veldig lyst til å kjøpe inn stoler og pulter til alle, i tillegg til lesebøker og mattebøker. Håper også på å kunne bedre helsen deres i kjøpe inn vitaminer og kosttilskudd, i tillegg til mer protein- og fettrik mat. 

Gutten til høyre er lille fightergutten som jeg skrev om i et
tidligere innlegg

Søte små

Husets fasiliteter

Formen er stigende i dag, heldigvis. Sov saa og si hele dagen i gaar + 12 timer sammenhengende i natt. Maatte til og med ha oss en aldri saa liten formiddagslur etter lunsj i dag. Godt aa kjenne at det gaar riktige veien, hvertfall. Er ikke saa veldig mye spennende aa berette fra dagen i dag, med andre ord. Naa savner jeg barna paa barnehjemmet skikkelig mye, og gleder meg saa til aa komme tilbake til dem paa mandag. Legger ut noen bilder av fasilitetene i det som skal vaere hjemmet mitt de neste 8 ukene :)



Bildet er tatt fra rommet som vi bor i.
Dusjen er bak en metalldor  mellom vertsmoren vaar
 (damen i roedt skjoert) og jenta i hvitt.



Dette er dusjen som jeg dusjer i med hjelp av en
boette kaldt vann. Har ikke helt faatt inn teknikken enda,
men det kommer seg vel. Tror jeg har veldig godt av dette.
Er altfor forvent med aa staa altfor lenge under
rennende varmt vann hjemme.....

Her er rommet vaart og himmelsengen eller nettingshulen min.
Det er inni her det utspiller seg et drama uten like hver natt, som
ender med at jeg drar ned hele nettet og faar enda mer panikk.....

Toalettet, eller paa norsk, utedo. Er egentlig
bare et hull i gulvet, og det er overraskende rent og pent.
Nekter PLENT aa gaa inn her etter at det er
blitt moerkt, fordi det myldrer av store
kakelakker der da...!

Innenfor denne doera er rommet vaart. Ble saa glad naar vi kom hit
og saa at det var saa rent og insektsfritt! Hos den foerste familien
maatte vi sove sammen med mus, edderkopper, firfisler og kakelakker.
For de som kjenner meg saa trenger jeg vel ikke aa si mer.......

Kjedelig dag... :(

Jeg tror jeg har hatt den verste natten i manns minne!! Litt i klagehumør i dag, men. Spiste salat i går kveld, og i natt har jeg ligget med intense magesmerter, kaldsvetting og kvalme. I dag har jeg vekslet mellom toalettet og spybøtta! Så utrolig kjedelig, har jo ikke tid til slikt!! Etter meg ble også Ida syk, så det var nok noe vi spiste i går. 

Er forresten litt komisk inni myggnettet mitt hver eneste natt..går ikke en natt uten at jeg får fullstendig panikk der inni og begynner å kave noe fryktelig mens jeg roper rundt meg og drømmer at jeg blir holdt fanget...!  Er hvertfall ikke noe å si på fantasien.

Her kommer endelig en samling med bilder fra den siste uken :) 

Her bruker de ikke hest, men esel. De er overalt! 

Her er inni gården som vi bor i. Damen med det røde skjørtet
er vertsmoren vår. 

Her lærer jeg å vaske klær på ekte afrikansk vis! 

Her er Jessica, "lillesøsteren" vår. Hun var en flittig
liten hjelper under klesvaskingen. 

Nydelig! 

Her er høvdingen som måtte godta at vi var i den gamle
landsbyen. Skikkelig skummelt!! 

Må få knipset litt bilder på barnehjemmet til uka :)

En annerledes hverdag.

I dag har vært en hektisk dag på barnehjemmet. Flere av barna ble syke og begynte å kaste opp, var kjempeslappe og en hadde også feber. Nesten alle barna er veldig snørrete og hoster en del, noe som minner om en barnehage hjemme. Jeg merker at sykepleieren i meg våkner med en gang. Barna drikker av det samme vannet, vasker hendene i samme bøtte og spiser av samme skål med fingrene. Det er mange av barna som har en karakteristisk utstående mage, som er et tegn på underernæring. Barnehjemmet har store problemer med å klare og gi barna 3 måltider om dagen, og den maten de spiser er stort sett ris og brød. Kanskje trenger barna i tillegg hjelp til å huske på å drikke nok hver dag i den stekende solen. Dehydrering, underernæring og dårlig hygiene kan nok være årsakene til at så mange er syke og slappe på en gang, slik som i dag.

I morges på barnehjemmet skulle vi være på den minste gruppen, som skulle øve seg på alfabetet. Og det var litt av et liv! Det er veldig mange barn på denne gruppen, med mye støy og liten konsentrasjon. Det var mye knuffing og krangling, noe som endte med at vi måtte skille mange slosskjemper og tørke mange tårer. Etter hvert skjønte absolutt alle barna at ved å sloss og gråte så får de oppmerksomhet fra oss, slik at til slutt lå alle barna i en evig slåsskamp på gulvet og det kom mange «krokodilletårer». Prøvde å holde fokuset på de barna som faktisk prøvde å lære alfabetet, men det var umulig med alt støyet fra de andre. En liten gutt, Mohammed på 3 år, er nok den verste av dem alle. Han både slår og biter, og er alltid i en eller annen fight. Razak, den ene av de to som jobber der, fortalte at han alltid hadde vært slik. Når han på slutten av dagen i dag var i sin x-ente slåsskamp, plukket jeg ham opp og tok ham med meg ut. Her klamret han seg til meg og la seg som en baby i armene mine og gråt, helt til han til slutt sovnet. Det ble utrolig tydelig for meg hva all slåingen og bitingen kommer av. Jeg tror det er mangel på oppmerksomhet, at de ikke blir sett som enkeltindivider. Mohammeds far er død og moren hans har giftet seg på nytt med en mann som ikke aksepterte stebarn. En kan tenke seg selv hvor frustrerende det må være for barna og plutselig bli tatt bort fra begge foreldrene og komme sammen med bare fremmede barn og ikke få nok omsorg og oppmerksomhet. Kanskje er all slåingen et uttrykk for sinne og forvirring. De er utrolig herlige barn og det er kjempesynd at de til vanlig ikke er mer enn 2 ansatte på nesten 50 barn. 

I ettermidddag har jeg og Ida lært oss å vaske klær på «gammelmåten». Det var nesten litt artig, og også veldig tungt. God trening! Tror ikke vertsmoren vår ble særlig imponert fordi hun kom og tok over hele greia til slutt..! Må nesten lære oss alt på nytt igjen her, vi er som barn igjen. Vi må lære oss hvordan man går på do, hvordan man spiser med fingrene og hvordan man spiser den maten de har her, vi må lære å hente vann fra en brønn og vaske oss i en vaskebøtte. Vi spør sikkert veldig mange rare spørmsål, men. Det er hvertfall ingen vil om at jeg og Ida blir godt kjent her nede. Hos den gamle familien delte vi seng og spiste fra samme skål, mens her går vi på toalettet sammen og vasker trusene våre i samme bøtte. Koselig :)  

Endelig på nett :)

Nå er jeg endelig kommet meg på nett igjen. Etter en 13-timers, etter forholdene, vellykket busstur fra Accra til Tamale, er jeg nå på plass i nord. Er kommet til Walewale, som er en liten landsby ca 2 timer unna Tamale. Har tatt tid å få ordnet seg nett, men nå håper jeg endelig at alt skal være i orden. 

3 slitne frivillige endelig kommet til Tamale etter
13 timer på buss.  Og vi fikk MAAAT!! 

Vi kom til vertsfamilien vår på lørdag, som bodde i Wungu. De hadde en liten gutt på 7 måneder, som var kjempesøt. Hun var faktisk gravid med ham i 11 måneder! Det var virkelig spesielt å komme dit, for det var så mye Afrika som det går ann å få det. Menneskene bodde i runde «hus» laget av sand og vann, med strå på taket. Det er nesten bare slike hus er oppe i nord. Jeg hadde hele veien bekymret meg så for toalettforholdene og hygiene og slikt, men det var egentlig helt unødvendig, for der var det ikke toaletter i det hele tatt. Der går man bare ut på marka og gjør det man må, uansett hvor mye publikum man har..! Dette var veldig vanskelig for oss og vi prøvde fortvilt å forklare at dette faktisk er ulovelig i Norge. Vi brukte ca 1 time hver gang vi skulle tisse, på desperat jakt etter en «stille» plass. 

Slik er husene her oppe i nord. Ekte Afrika! 

Når vi ankom landsbyen på lørdag måtte vi bli godkjent av «the chief», eller høvding som vi kalte han, for å få være i landsbyen. Jeg tror aldri jeg har vært så redd i hele mitt liv! Det hele var så uvirkelig og tatt ut av en eller annen film. Vi ble fortalt at han har mer makt enn både politi og soldater, og at alle må følge det han befaler. Høvdingen satt på en sofa, med en hvit kappe over seg. Vi måtte presentere oss og fortelle hvorfor vi var kommet og hva vi skulle gjøre der. Vi ble godkjent! PUH!! Søndag morgen våknet vi av høy trommespilling, og vi var livredde for at de skulle komme å kutte av oss en finger eller to, som et eller annet rituale som høvdingen hadde bestemt. Var heldigvis ikke det da. Det var vistnok en begravelse i en annen landsby, så naboene hadde kommet for å hilse på høvdningen. 

Som nevnt tidligere skulle vi jobbe på et barnehjem med 250 barn. På grunn av ulike grunner, bestemte vi oss i går for å bytte prosjekt og vertsfamilie. Det var mye styr, og for å gjøre en lang historie kort så var det et «barnehjem» uten barn..! Vi fikk hjelp av Atlantis hjemme og SYTO her, og kom sent i går kveld til en ny familie og vi er derfor nå i Walewale. Vi bor hos en kjempehyggelig familie som har hatt mange frivillige boende hos seg før og det er skikkelig fint og rent her. Det er flere familier som bor under samme tak her og vi har enda ikke fått helt oversikt over hvor mange de faktisk er tilsammen. Men vår vertsfamilie består hvertfall av mor, far og 4 barn fra 7 år og ned. Den minste er bare 1 måned gammel! Så skjønn :) I dag har vi (jeg og Ida) hatt vår første dag på det nye barnehjemmet som heter «Hope for the future». Her bor det 48 foreldreløse barn mellom  2 og 12 år. Det er kun to voksne som jobber der og barna er naturlig nok utrolig oppmerksomhetssyke! De krangler om hvem som skal sitte på fangene våre, og de holder i hver sin finger og de henger over skuldrene våre. De har et stort behov for nærhet og oppmerksomhet, og det føles veldig godt å kunne være med å gi dem det. Vi har altså vært småbarnsmødre for 48 barn i dag og jeg elsker det! Gleder meg til de neste 2 månedene og ser frem til å bli kjent med hvert enkelt barn. 

Barnehjemmet fungerer også som skole for de eldste barna, slik at vi skal også være lærere for dem. De har ikke en eneste stol eller en eneste pult, slik at barna ligger på gulvet når de er på skolen. Her har heller ikke senger og ligger derfor rett på murgulvet om natten. Dette synes jeg er grusomt og tenker at det nok forstyrrer mye av konsentrasjonen på skolen og nattesøvnen. Jeg håper at noe av de innsamlede pengene kan brukes til å gi dem møbler og madrasser. De har heller ikke en eneste lærebok på skolen, slik at det er behov for mye. 

Jeg har litt problemer med å få lastet opp bilder her på grunn av tregt nett, så det var kun 2 bilder som ville samarbeide i kveld og jeg orker ikke å vente mer. Skal forske litt mer på det og forhåpentligvis komme sterkere tilbake i morgen. Vi har det veldig bra nå og er så fornøyd med både vertsfamilien og barnehjemmet! Endelig er det slik jeg har drømt om :) 

En dag med sterke inntrykk!

Dagen i dag begynte med ghanesisk matlaging der vi fikk slå oss løs på kjøkkenet her på hostelet, sammen med kokka. Det var kjempemorsomt. Vi fikk lage "Jollof", som er en rett som består av mye olje, ris, tomat, løk og tunfisk/kjøtt. Vi friterte også noe som liknet på bananer, men kalles for "plantain" på engelsk. Smakte egentlig som banan også, men var litt annen konsistens. Vi var positivt overrasket over maten og håper alt vi må spise de neste ukene smaker like godt... 

I ettermiddag har vi vært på en guidet tur rundt i Accra, der vi fikk se ulike bygninger som ble bygd under kolonitiden og bygninger som ble reist av Ghanas første president, Kvamme Nkruman. Spennende å få se. 

Deretter kjørte vi til den gamleste delen av Accra, som også er den fattigste. Og det var virkelig et sjokk å komme dit. Det vi har sett i resten av Accra er INGENTING i forhold til dette. Det var helt grusomt. Menneskene "bodde" tett i tett, der de kun hadde noen plankebiter og murstein som hus. Det kan ikke kalles for skur engang. Kjøkken, mat, bad, toalett, soverom, dyr og mennesker var i ett ute i gaten. De hadde hele livet sitt på 3 kvadratmeter på gaten. De sov der, de spiste der, de gikk på toalettet der. Det var søppel overalt og det var en sterk kloakklukt. Dette er faktisk verre enn det jeg noen gang har sett på TV! Det var skikkelt ekkelt og bare sitte i bilen som kjørte forbi og glodde på dem. Tårene presset på. Det her faktisk helt utrolig at noen kan bo slik. Jeg tenker at det må florere med sykdommer og epidimier på slike steder, der kjøkkenet og toalettet går i ett! Barna var skitne, både i de hullete klærne sine og i huden. Mye kom nok av støv og forurensning fra trafikken som gikk like ved. 

Det var barn OVERALT! Det var haugevis med små barn uansett hvor vi kjørte. Guiden vår fortalte oss at her må kvinner av gamle tradisjoner og overtro få barn mens de er mellom 18 og 26 år eller så begynner folk å tro de er forhekset og støter de ut av samfunnet. Det er ikke nøye hvem de får barn med, eller om de faktisk er i stand til å ta vare på barna de setter til verden. Vi har snakket veldig mye i ettermiddag om alt vi så, og tenker på hvor utrolig viktig utdannelse er for både kvinner og menn. Opplysning og informasjon er nøkkelen til utrolig mye! Jeg vet heller ikke om hvor godt opplyst de er i forhold til prevensjon, noe som igjen kan føre til at HIV og AIDS vil florere på slike områder. 

Det var utrolig sterk å se alt dette. Det er ting man har hørt om, men som man nok aldri kan forestille seg helt før man ser det. Dette var ordentlig slum, og jeg kan nok ikke gjenfortelle det beskrivende nok. Det er sikkert umulig. Jeg er veldig glad for at vi ble tatt med til dette området i dag, og det er virkelig en vekker for hvor godt vi har det hjemme i trygge Norge. Vi mangler ingenting, men streber likevel hele tiden mot enda mer. 

Var litt morsomt når flere av de minste barna hylskrek og sprang for livet når de så oss. Hehe, de hadde ALDRI sett en hvit person før og synes nok vi var noen skumle og rare vesener. Var sterkt når Iselin strakk ut hånden til den ene lille jenta og hun, etter en lang stund og mye grubling, gav Iselin sin hånd. 

Det har vært en dag med veldig mange sterke inntrykk. Jeg er så utrolig glad for å være her og vil så gjerne hjelpe!! Det er dette jeg vil gjøre og kunne ikke tenkt meg og vært en annen plass enn her i Ghana akkurat nå. I morgen tidlig klokken 06 starter en 14 timers busstur opp til Tamale. Her må vi vel bare være forberedt på at det kan ta enda lengre tid... African time! :) 

Skal skrive igjen så snart vi har internettilgang. Er litt usikker på hvordan det er der oppe. 

Afrikanske rytmer

I dag har vi vært på tromme- og dansekurs, og jeg har endelig skjønt at jeg ikke eier noe slags musikals talent. Jeg forstår nå hvorfor jeg aldri har spilt noe instrument, og at det nok har vært best slik. Stakkar instruktøren, var litt oppgitt. "Anna!! I close my eyes, but I can still hear you"...  Men ihvertfall, det var kjempeartig og det kom seg etter hvert, det skal sies. Legger ut en liten videosnutt for å vise hvordan det hørtes ut..! Legg merke til at jeg i det minste teller takten... helt til JEG begynner å rote det til.. Dansingen gikk litt bedre, utrolig morsomt! Deilig å få bevege litt på seg igjen, blitt mye stillesitting/ligging etter at vi kom ned. Tror jeg skal bli afrikansk på heltid, elsker dette livet! 

Fikk vite i dag at vi skal på et annet barnehjem enn vi først trodde, i tillegg til en ny familie. Det ligger i samme område, men på dette barnehjemmet bor det 250 (!) barn fra 3-14 år. Og det jobber kun 10 ansatte der, så det er ikke rart de trenger hjelp fra frivillige. Fredagsmorgen venter en 14 timers busstur til Tamale! Og vi har fått høre at det er enda varmere oppe i nord, så vi må bare nyte de "kalde" dagene i sør før vi kommer dit. NICE :) 

I

Akwaaba

Nå har vi hatt to spennende dager med introduksjon. Vi har gått gjennom hvordan vi ivaretar vår egen sikkerhet her nede, hvordan vi kan holde oss frisk, lært om Ghanas historie og politikk, om hvordan vi skal oppføre oss i forhold til den nye kulturen vi skal ta del i og også lært (prøvd i hvertfall) Mampruli, som er språket de snakker oppe i den nordre regionen, hvor jeg skal være. Så, "Akwaaba" betyr velkommen, og det er det, sammen med "Oburuni", folkene her roper til oss. Vi føler oss veldig velkommen, og alle er veldig hyggelige. Vi har også lært at den venstre hånden er den skitne, altså fyfy. ALLTID spise og hilse med høyre hånd. Den venstre bruker man på toalettet. Best og ikke begynne å rote med det...

Det er vanlig med fysisk avstraffelse av barna på barnehjem her i Ghana, fikk vi vite, slik at vi kan prøve å være litt forberedt på det. Det synes jeg er helt grusomt, og er noe jeg gruer meg veldig til å måtte overvære. Men vi skal ikke utføre det, heldigvis, og de synes det er greit at vi straffer barna på en mer "norsk" måte hvis de gjør noe galt. Som å nekte de en gode, f eks.

Tilbake på skolebenken

I dag har vi, etter noen timer undervisning, vært på stranden igjen. Helt fantasitisk! Fått litt farge, til og

med. Etter at vi var ferdig grillet, ble vi tatt med til et loft hvor de hadde mange spesielle kister. Altså
kister til begravelser. De var litt ulik fra de vi har i Norge, for å si det sånn. De var formet til forskjellige ting som skal beskrive den personen som skal begraves. Det var f eks en flaske, en hane, en rispose eller en fotballsko. Hvis personen f eks var bonde og hadde haner, kan han bli gravlagt i en kiste formet som en hane. Eller hvis det var en som var glad i øl, så kan han få sin siste hvile i en ølflaske. Vet ikke helt hvor mange som velger disse kistene, men spesielle var de hvertfall.

En kiste formet som en hane. 

Litt skrytebilder

Jeg får meg virkelig en vekker av bildet under her. Dette bildet ble tatt når vi gikk opp fra stranden, altså på andre siden av veien. Slik bor menneskene her. Disse bygningene er noe vi hjemme ville kalt for skur, men her er det hjemmet deres. Gleder meg virkelig til å komme opp til Tamale i nord, der jeg skal jobbe. Ser frem til å komme i gang og bare få gjøre noe. Vil føle meg til nytte, det er derfor jeg er her. Fikk vite i dag at det er noen endringer, slik at vi ikke skal bo hos den familien vi først fikk informasjon om. Det er heller ikke sikkert at vi skal på det barnehjemmet vi har trodd, heller. Får vite mer i morgen, da skulle de ha alt klart.

No words needed.

Har fått meg ghanesisk telefonnummer som jeg kan nås på: +2330202697567.
Nå skal vi springe ned å spise litt middag. I morgen skal vi på danse- og trommekurs :D