Avslutning...

Dagene her i Accra har fløyet avgårde, og i morgen er det (litt dessverre) tid for å vende nesen hjemover. Det kjennes ikke ut som det er lenge siden jeg sto på flyplassen i Tromsø med nervene i høyspenn og spinnville sommerfugler i magen. Tiden går fort når man trives. Jeg har hatt min livs reise og opplevelser for livet! Reisa har vært akkurat slik jeg drømt om i mange mange år. Helt perfekt fra begynnelse til slutt.
Bøttedusj og utedo har jo også blitt en favoritt, nesten noe jeg savner. Det har liksom sin afrikanske sjarm :)

Den strørste opplevelsen har utvilsomt vært å få bli kjent med alle barna på barnehjemmet, ta del i deres liv og få muligheten til å utgjøre en forskjell for dem.  Drømmen min var å kunne være med å hjelpe og få være med på å utgjøre en forskjell. Selv om man nå kan sitte igjen og føle seg noe utilstrekkelig fordi man ikke kan ta bort all sorg og smerte fra alle for alltid, så kan man hvertfall tenke på at man fikk se at flere av barna forandret seg til det positive mens vi var der, og det er de små tingene man må ta med seg. Vertsfaren vår sa til oss en av de siste dagene at også han ser positiv endring (han er sjefen for barnehjemmet) i adferd hos mange av barna. Også han sa det samme som Zack, at han har lært at å slå barn ikke alltid er det rette å gjøre. Videre sa han at måten vi bruker vår tid på å gi omsorg til disse foreldreløse barna er med på å utvikle de og hjelpe dem til et bedre liv, både som barn og som senere voksen. Veldig fine ord. Det er ikke de store tingene vi har gjort, men bare å gi et fang å sitte på, en hånd å holde i og masse klemmer og kos, utgjør faktisk en veldig tydelig forskjell for så små barn.

Jeg ser også hvor utrolig godt vi har det i Norge og hvordan man tar alt som en selvfølge. Hjemme fungerer helsevesenet når man blir syk, det er en plikt å gå på skole og faktisk ha en plan for undervisningen og man har et politi og et rettsvesen man kan stole på. Her får ingen legehjelp hvis man ikke har forsikring, noe de fleste ikke har råd til. De driver heller og kjøper litt diverse legemidler på nærbutikken og prøver seg litt frem med egenbehandling hjemme. Det er ingen som tvinger barna til å gå på skole hvis foreldrene heller setter de til å arbeide for å tjene penger. Vi er veldig heldige som bor i trygge og gode Norge, og det er veldig mye jeg kommer til å sette ekstra stor pris på når jeg kommer hjem.

Så.. Jeg vil på en måte bare være her lengre og dra tilbake til Walewale; til alle barna og familien som jeg savner kjempemye. Men samtidig gleder jeg meg veldig til å komme hjem også og se alle kjente og kjære igjen og til å få tilbake hverdagen. Snakkes hjemme i Norge :D

Legger ut litt bilder for å vise hva vi har bedrevet dagene med her i Accra.....

Litt strandliv.............

...litt afrikansk dansetrening.....

.....litt historie.... Var i Cape Coast i går og besøkte et av
slottene som ble brukt til å holde slavene fanget før de ble sendt
avgårde med skip. Dette slottet heter St.George´s Castle og
ble bygget på 1400-tallet. 

..og shopping på marked, så klart........

Fornøyd ghaneser på marked....... :D

Gode minner

Nå har vi klart å lande litt her i Accra. Savnet etter Walewale og alle barna er kjempestort, men vi prøver å kose oss så godt vi kan her i Accra. Vi har veldig mange gode minner og fine bilder å se tilbake på.

Alle barna var og er så fantatiske og jeg klarer ikke å skjønne hvordan noen kan velge og ikke være foreldrene deres. Tenkte å dele noen bilder og en video fra de siste dagene på barnehjemmet. Viktig å

lære barna en norsk sang ;) Sjekk dansestegene til Felix, han i grønn skjorte til venstre. Søtnos <3

Jeg tok med en liten dukke fra jeg selv var lita. Denne gav jeg til Jabidia, den aller minste jenta på barnehjemmet. Og hun ble så glad! Selvfølgelig, i ekte afrikansk stil, måtte hun bære dukka på ryggen ;)

Lille Hadija ble også en av mine bestevenner i løpet av oppholdet. Det var hun som plutselig gikk fra å være klassens svakeste til og bli den racer´n på både pluss, minus og multiplikasjon før vi dro. Jeg kalte henne bare for "søta" og til slutt gikk hun bare rundt og kalte seg selv for søta. SAVN!!

Søta <3

Dagen i går var nesten vært litt overveldende og jeg tror vi først nå skjønner hvilken boble det er vi har levd i, i snart 2 måneder. Walewale var en bitteliten landsby, uten de store butikkene og naturlig nok uten det store utvalget. Vi har levd på nudler (havregryna gikk ut når vi fant sprell levende fluer i den..), kjeks, ananas og ris eller pasta nå altfor lenge. I går beveget vi oss faktisk inn på et magisk SUPERMARKED!! Vi bare så og så og så... tenk så masse mat, vi kunne bare velge og vrake. Hadde nesten glemt at det gikk ann. Ida Maria sa at hun nesten måtte felle en tåre der inne, midt oppi utvalget av grovbrød og godteri. Jeg følte nesten selv for å felle en aldri så liten tåre når jeg satte tennene i en dobbel  snickers og var i en transe når jeg kom hjem og inntok grovbrød med kjøttpålegg. OWÆO!! Jeg skal aldri i hele mitt liv klage på norsk mat igjen!!!!

Litt overveldet... PS: er ikke gravid, bare litt småkjukk etter
det afrikanske kostholdet :D

En ny tid...

Etter planen skulle vi egentlig dra til Tamale i går kveld (tirsdag) og sove der en natt før vi på morgenen i dag skulle ta bussen til Accra. I går ble det plutselig litt endring i planene når vi fant ut at det gikk buss direkte fra Walewale til Accra og vi hoppet på bussen og har vært på veien i hele natt. Kom frem til Accra nå tidlig på morgenen. Bussturen gikk overraskende bra og vi sov faktisk nesten hele turen som tok 13 timer.

De siste ukene har vært veldig intensive og hektiske. Vi har tilbrakt all vår tid på barnehjemmet og på å handle inn alle tingene for de innsamlede pengene. Plutselig var gårdagen kommet og vi måtte si farvel til alle barna på barnehjemmet og familien vår. Jeg tror ikke man kan være forberedt godt nok på noe slikt. Det var helt forferdelig! Vi gråt, barna gråt og de ansatte gråt. Det er liksom ikke bare et vanlig farvel fordi man vet ikke om man noen gang vil se dem igjen, selv om man selvfølgelig håper man vil det. Vi har knyttet oss utrolig sterkt til barna i løpet av disse 7 ukene og de har også knyttet seg veldig tett til oss. Det er så utrolig synd at når man har blitt så godt kjent og fått en slik unik kontakt med mange av de, så er tiden ute og vi må reise. Det var en tøff, men også en veldig fin dag sammen med dem i går. Både barna og de voksne sa utrolig mye fint til oss som jeg aldri kommer til å glemme. De var utrolig takknemmelig for de materielle tingene vi hadde hjulpet dem med, med all den gode hjelpen fra alle hjemme. Men det var veldig sterkt når lille Alidu på 8 år reiste seg opp og sa, mens tårene trillet, at han var så takknemmelig for all den omsorgen og undervisningen vi hadde tatt oss tid til å gi dem. Det viser for oss at vi har bidratt med mer enn penger og det er veldig godt for oss å vite. 

Søte Alidu <3

Lille Iddrisu var også så fortvilet over at de ikke hadde noen gave å gi tilbake til oss, etter at vi hadde gitt de så mye. Men vi kunne med hånden på hjertet si at all den tiden vi har fått tilbringe sammen med dem og alle de gode minnene de har gitt oss, kan ikke måles i noen materiell gave. 

Det var selvfølgelig også veldig trist og ta farvel med vertsfamilien vår, som har tatt så godt vare på oss i 7 uker. Men samtidig så er det på barnehjemmet vi har tilbringt mesteparten av tiden vår og det var naturligvis der det var tøffest og ta farvel. Men vi fikk hver vår flotte afrikanske kjole fra familien som vi setter stor pris på. Det er snille og gode mennesker, som jeg håper på å få se igjen en dag. 

Hele vertsfamilien vår og oss. Fra venstre Phillip, Janet med
Alexandra på armen, Margareth, Jessica og Oscar. Og jeg
blir kalt for "den høyeste dama i Afrika......."

Så, nå sitter vi plutselig alene i Accra. Alt har gått så fort og jeg føler at jeg trenger å bare "lande" litt og samle tankene. Etter at vi dro fra barnehjemmet, preges både jeg og Ida Maria av en følelse av å være "tom". Vi må slappe av litt og komme oss til hektene igjen, etter mange sterke inntrykk og opplevelser. Det og bare plutselig skulle forlate alle barna var forferdelig tøft. Dagene her i Accra håper vi på å få bruke på stranden (trenger å jevne ut litt skiller.....), på shopping, reise litt og kanskje litt afrikansk dans. Mandag morgen, 4.april, setter vi kursen mot kalde Norge igjen. 

Zack, Tina og barna på barnehjemmet ba oss hilse til alle dere hjemme som har gitt penger og takke dere så mye for hjelpen. De hadde vanskelig med å finne ord for hvor takknemmelige de er og hvor mye den hjelpen betyr for dem. De var overveldet og så utrolig glade! 

Kan komme med et gladbilde her på morgenkvisten: Er det noen som ser forskjell på klasserommet nå og tidligere??? :D Før vi dro kom endelig alle 48 stolene og pultene og vi fikk testet dem ut i undervisningen på mandag. Se så fine de er og hvor ryddig det ser ut :D 

Så flinke!

Resten av pengene

De siste par dagene har vi stort sett vært på barnehjemmet, der vi generelt bruker mesteparten av tiden vår. På fredag var vi på besøk på sykehuset her i Walewale, bare for å få en omvisning etter ønske fra meg. Veldig spennende å se forskjellene mellom sykehuset her og sykehuset jeg selv jobber på hjemme. Her var det ikke mye som kaltes taushetsplikt. Vi ble tatt med inn på alle salene hvor det lå svært syke mennesker, både voksne og barn. Sterkt.

Sykehus

Det endte med at vi sov på barnehjemmet fra fredag til lørdag heller, og der lå vi under åpen stjernehimmel, med myggnetting selvfølgelig. Det var herlig! Her sover alle ute nå på denne tiden, på grunn av den intense varmen. Det er egentlig rart at vi ikke har testet det tidligere, med tanke på at vi svetter som to griser på natterstid her på rommet vårt. Klokken 0530 våknet vi og lurte på hvorfor i alle dager vi hadde vært så "lure" og kjøpt barnehjemmet en HANE!!! Han kunne hvertfall gale, selv om det var litt i det tidligste laget.......

Glade barn som har funnet skatten etter å ha vært på skattejakt :)

Lørdag fikk vi ordnet siste rest av det vi ønsket å handle inn for de innsamlede pengene. Så nå er pengene brukt opp, hver eneste krone. Vi kjøpte madrasser til alle barna som til nå har ligget direkte på murgulvet, kun med en tynn matte under seg. De har nå fått noen fine og fargerike madrasser slik at de kan sove og hvile godt.

Vi føler at mange av innkjøpene våre har vært veldig "fornuftig", og på torsdag fant vi ut at vi skulle være litt "ufornuftig". Vi dro ut på shoppetur helt på egen hånd og overrasket alle på barnahjemmet med en splitter ny TV, DVD-spiller og TV-bord. Gjett om de ble glade! Egentlig så tror jeg ikke at det er så veldig ufornuftig, med tanke på at både barn og voksne kan følge med på nyheter rundt omkring i verden og samtidig, forhåpentligvis, lære seg mer engelsk.

Madrassene ble fraktet til barnehjemmet med hjelp av et esel. 

Vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Tusen takk til alle som har gitt penger! Vi har kunnet kjøpt utrolig mye til barna, som både voksne og barn setter utrolig stor pris på. De er alle veldig takknemmelig og stolte over alle de nye tingene sine. TUSEN TAKK!!

Hva har pengene blitt brukt til?

Må nok en gang takke alle sammen som har vært med å hjelpe ved å sette inn penger på ghanakontoen min. Det har tilsammen kommet inn vel 10000 kroner og det får man veeeeldig mye for i Afrika. I tillegg har også Ida Maria 4000 kroner på sin konto, slik at vi har kunnet kjøpe akkurat det vi har ønsket og det vi har vurdert som mest nødvendige for barna. Legger nå ut en foreløbig oversikt. Har fortsatt en del penger igjen og ting som må ordnes. 

1. Vanntank 

Fra før har barnahjemmet en liten «vannkontainer» med lokk på ca 170 liter. Dette vannet skulle rekke til drikke, matlaging og matlaging for 50 personer hver dag. Det som var veldig dumt med denne tanken, bortsett fra at det ikke var nok vann for alle sammen, var også det at barna ikke hadde fri tilgang til drikkevann, fordi den sto inne på et rom som må holdes låst. I tillegg nådde ikke barna ned i tanken når den var blitt halvfull og ingen hadde tid til å hjelpe dem. Alle koppene lå bare og duppet oppi vannet før og etter bruk, og siden håndhygiene også var et fremmedord, tør jeg ikke tenke på hvor mange bakterier som florerte nedi den tanken...... Vi har nå kjøpt en såkalt «Polytank» som er en stor tank på 775 liter som kan stå ute, selv i sola, og som vi har fått montert enn tappekrane på. Med denne tanken har barna fri tilgang til drikkevann når de måtte ønske, med en tappekrane som står plassert lavt nok slik at de vil nå den. I tillegg kan tappekranen brukes til håndvask med såpe, noe som betyr at de kan vaske hendene sine i rennende vann før måltid og etter toalettbesøk. Tidligere «vasket» alle hendene sine i den samme lille bøtten med kaldt vann....hadde vel vært det samme om de ikke hadde vasket hendene i det hele tatt...

Her har vi akkorat handlet inn tanken og alle er så
fornøyde. Sjekk Mohammed i blått, med mine
solbriller..kul gutt :)

        2.  Mat 

Mat er en mangelvare på barnehjemmet. Akkurat nå er det også dårlige tider der det er veldig lite korn og grønnsaker å få, og derfor er også prisen gått i været. Hver dag når vi ikke spiser opp lunsjen vår på barnehjemmet (litt kresne.....) så slåss barna om matrestene våre for å få spise seg mette. Vi har derfor kjøpt inn flere sekker med korn, ris, bønner og også fisk og grønnsaker. Med dette vil barnehjemmet ha mat i månedsvis. Vi har også kjøpt, noe vi synes er veldig genialt, 10 høner og 1 hane som skal være på barnehjemmet. Så, i forrige uke var vi på hønsemarked, der de stakkar hønene sto fastbundet og man kunne gå rundt å velge ut hvilke høner man ville ha. Det som er så bra med det er at barnehjemmet vil ha få både kylling og egg i all overskuelig fremtid, istedenfor at vi kjøper litt kylling og noen egg å la igjen hos dem. Og det betyr altså at barna får masse proteiner, noe de sårt trenger. 

Hønene.

1. 
   

      3.  Stoler og pulter

Som de tidligere bildene fra undervisningen viser så ligger barna på gulvet mens de er på skolen. Det finnes kun 4 stoler på hele barnehjemmet, men de får ikke barna lov til å sitte på... Uansett, nå har vi bestilt 48 stoler og pulter, slik at alle barna får hver sin. Det kommer til å bli så mye bedre for dem å kunne sitte ordentlig når de er på skolen, istedenfor å ligge og rulle på gulvet. Håper at det kan være med på å heve nivået på skolen med at de kan få mer orden og bedre konsentrasjon. Disse er ikke ferdige enda, men skal få lagt ut bilde så snart de er ankommet barnehjemmet. 

      4. Vitaminer og medisiner

Barna får aldri frukt og veldig lite grønnsaker servert med maten på barnehjemmet. Vi ser at  de eldste barna er veldig trøtte på skolen og sovner gjerne midt under undervisningen (liggende på gulvet). Vi har derfor kjøpt inn masse masse multivitaminer for alle barna, både flytende og tablettform. Håper på at dette skal være med på å gi de en sunnere kropp  og utvikling og et mer våkent hode. 

Veldig mange av barna har også ringorm i huden og i hodebunnen uten at de har hatt råd til å behandle dette. Søster Anne-Randi har derfor gjort storinvestering av medisiner på apoteket slik at de har for å behandle ringorm i lange tider fremover. 

      5. Skolemateriell 

Frem til nå har vi hver dag brukt halvparten av undervisningstiden på å lete etter skriveutstyr til barna. Skulle tro de spiste både blyanter, viskelær og blyantspissere her nede, fordi de bare forsvinner i intet. Dette har gjort oss litt fortvilet og har derfor nå kjøpt et penal til hvert barn som inneholder blyanter, viskelær og spissere, slik at de nå kan ha alt lett tilgjengelig og i tillegg ha det på de nye fine pultene sine. Har også kjøpt inn masse skrivebøker, engelsk/lesebok for alle på den eldste gruppa og en «lære-å-skrive-bokstavene-bok» for alle  48 småtrollene. 

     6. Organisering

Inne på det rommet som vanntanken tidligere sto på, hadde de også alt annet av diverse utstyr lagret. Det vil si, det lå medisiner, bandasjer, mat, skolemateriell, klær, leker, kniver og søppel i samme eske. Denne organiseringen kunne gitt meg gråe hår og begynnende magesår!! Man fant aldri det man lette etter og alle tingene ble bare ødelagte oppi der. Vi har nå fått bygget 2 hyller med tilsammen 12 rom, der 4 og 4 barn deler hylle. Her kan alle barna i ha sine personlige eiendeler, noe som de ikke hadde plass til før. Vi har også fått plukket opp alt fra pappeskene og satt det i hyllene. Lykkelig!! 

Alle medisinene og bandasjene og teppene fra tante Ann-Elise har nå fått plass i sin egen medisinkasse, som står plassert slik at barna ikke kan nå den. 

Klasserommet er også blitt prydet av en stor lekker klokke slik at vi både kan lære barna klokken og i tillegg få litt struktur på når det er «skoletid» og når det er «leketid». Det funker faktisk overraskende bra. 

Se så fint. Alle har hylle med navnet sitt på og i hver hylle
har de tannbørst, kopp og skolesakene sine. Og se den fine
førstehjelpskassen "Dr.Zack" har fått :) 

      7. Tannhygiene 

Tannbørster har vi ikke sett på barnahjemmet siden vi kom og det kan man se på tennene deres. Stakkar Badara! En morgen når vi kom var hele høyre kinnet hennes som en tennisball og hun hadde grusomme tannsmerter. Da hun åpnet munnen så vi at alle tennene hennes bare var helt brune og råttne, så det var ikke rart at hun hadde vondt. HUN ER ÅTTE ÅR!! Tenk hvor mange år hun fortsatt skal ha tennene sine!! Det er veldig mange av barna som har veldig stygge og brune tenner og vi har derfor kjøpt inn tannbørster og tannkrem med navn til alle, som de så klart skal ha i hyllen sin. 

      8.  FEST

Som en del av avslutningen for oppholdet vårt her har vi bestemt at vi så gjerne vil holde en fest for alle barna, der vi skal kjøpe inn masse god mat, frukt, kjeks og godterier og alle skal få spise seg gode og mette. Vi har planlagt mange leker, skattejakt og dansing. Det blir morsomt.  Dette skal skje i ettermiddag/kveld (torsdag) og så skal vi sove der til imorgen. Gleder meg :) 

      9. Kopper til alle 

Frem til nå har alle barna brukt samme kopp når de skulle drikke. Slik kan det ikke være og de har nå fått hver sin kopp med natt sitt på. Denne skal de bruke ved tannpuss og når de skal hente seg vann. 

Afrikansk opplæring :)

Dagene går så utrolig fort og i tillegg til ustabil internettforbindelse, så har det blitt litt dårlig med oppdatering her de siste dagene. Skjerpings nå! Så, hva har skjedd siden sist... Helga ble brukt til å ha 3 små barnehjemsbarn på overnatting her hjemme hos oss. Mohammed var jo så klart en av dem. De fikk masse godteri og brus og Mohammed ble nok litt hyper på sukker. Vanskelig å sove etter et så høyt inntak ;) Men alt i alt så var det ei koselig helg og vi ble kjent med barna på en annen måte enn når vi ser dem på barnehjemmet.

I ettermiddag (tirsdag) har vi prøvd oss på litt afrikanske sysler, som å bære barn på ryggen og bære ting på hodet. Å bære barn på ryggen gikk kjempefint og det er jo helt genialt! Det bør man jo begynne å gjøre i Norge også. Barn er det nok av her, så vi fikk låne hver vår. Jeg bar rundt på lille Alexandra på 2,5 måned, som er datteren til vertsfamilien (hun som ble døpt forrige helg) mens Ida Maria bar rundt på søskenbarnet til Alexandra, lille Gad på 6 måneder. Kjempemorsomt!

Så fine :)

Dette likte jeg!

Å bære ting på hodet gikk ikke fullt så bra.... Skjønner ikke hvordan de greier det!! Vi prøvde å forklare at vi kanskje brude prøve med en tom bøtte først, siden hverken hodet eller nakken vår er vant til å bære slik. Men neida, da lo familien godt og tappet liksågodt i en 10-liters bøtte og lempet den opp på hodet mitt. Gikk jo greit så lenge jeg kunne holde med en hånd i tillegg, men det skal man ikke gjøre. Så vi fikk gå ned noen nivå og fikk heller prøve oss med en kasserolle med mais. Klarte jo faktisk å gå noen skritt, til og med. Så, dette var uten tvil dagens underholdning for familien og de lo så av oss at tårene trillet. De må jo synes at vi er helt håpløse, men de skjønner ikke at dette er ikke noe man gjør hjemme i Norge. Morsomt var det uansett :)

Så konsentrert!

10 liter......

Stiv som en stokk.. mens vertsmoren vår
holder på å le seg i hjel! 

Min lille hjertevenn

Jeg vet at jeg har skrevet om lille Mohammed mer enn en gang her, og mer skal det bli. I løpet av den første uken på barnehjemmet skrev jeg om at han var en slåsskjempe og alltid havnet i bråk. Han er hele tiden blitt omtalt den "den plagsomme" og "bråkmakeren" av både de andre barna og de ansatte på barnehjemmet. 

Det jeg har observert i løpet av de ukene vi har vært her, er at det som regel er de andre eldre barna som terger ham slik at han blir sint og tar igjen, og da ender det med at det er han som får skylden og straff. Det kan ofte virke som at det er mest lettvint og bare gi ham skylden og straffen siden han jo er "bråkmakeren". Mohammed er blant de yngste barna der og de som plager ham er ofte mye større og sterkere. Mohammeds redning er derfor å kaste steiner etter de andre barna, noe som selvfølgelig er kjempefarlig, men det eneste han har å stille opp med i mot de store. 

Siden det første innlegget om Mohammed, der jeg skrev om hans tydelige sinne og behov for omsorg og nærhet, har jeg vært veldig fokusert på å bruke mye tid sammen med ham og gi ham nettopp dette. Jeg  har tenkt fra dag én at det virket som at det var en grunn til hans oppførsel. Og vet dere, han er i dag så forandret! Den første tiden kom han aldri bort til oss frivillig og viste oss null interesse. Han var veldig sint på alt og alle og ingen måtte komme nær ham. Når han havnet i bråk, begynte jeg å hente ham og ta ham på fanget. Han ble sittende, og i løpet av disse ukene har vi fått veldig god kontakt, selv om vi ikke snakker et eneste ord av samme språk..! Og han smiler og ler så mye!! Nå kan han leke sammen med de andre barna på hans alder og det er tydelig at han liker det. Det så jeg aldri i begynnelsen. Da var det bare slåssing og krangling. 

To bestevenner <3

De siste par ukene har han ikke villet gjøre noe annet enn å sitte på fanget, bli bært rundt eller gå rundt og holde meg i hånden. Det er så tydelig at han også er mer tålmodig og også tar instrukser for hvordan han skal oppføre seg. Han klarer å stoppe seg selv fra å havne i bråk, når han får beskjed om det. Det er utrolig å se for en forandring Mohammed har gått gjennom på bare noen uker og det er bare ved  å bare få en hånd å holde i og et trygt fang å sitte på, samtidig som han får «hjelp» for å lære hva som er bra og dårlig oppførsel. Bare det å få ros når han gjør gode ting, som å hjelpe til eller at han gjør som han får beskjed om, er hjulpet tydelig på hans humør og oppførsel. For meg har det også blitt veldig tydelig hvor viktig det er å møte ham med et åpent sinn og ikke forhåndsdømme ham som «bråkmakeren», selv om han gjorde noe galt dagen før. Det vil jo ende med at han aldri får verken sitte på et fang, få en klem eller rosende ord. Det kan enhver forstå kan virke både fortvilende og forvirrende for en liten 5-åring og bare gjøre at hans dårlige oppførsel blir en ond sirkel. 

Han er så utrolig skjønn!!

Også Zack på barnehjemmet sier at Mohammed er veldig forandret. Han er mer smilende og er i mye mindre bråk nå enn tidligere. En dag sa Zack faktisk, når Mohammed satt på fanget mitt og smilte, at han har lært av oss at det ikke alltid er det rette å slå eller kjefte på barn som gjør noe galt....det så han veldig tydelig med Mohammed, fordi det hadde ikke hjulpet før vi kom, men heller bare gjort ting verre. De første dagene på barnehjemmet, når Zack introduserte Mohammed som «bråkmakeren» husker jeg at jeg sa at han sikkert har mange vonde opplevelser og tanker med seg som er skyld i hans oppførsel. Da husker jeg at Zack svarte "nei, han bare er sånn". Men det er veldg bra at han faktisk ser hva positiv oppmerksomhet, nærhet og omsorg kan gjøre med et lite barn. Zack fortalte også at Mohammed tidligere aldri kunne sitte stille mer enn 5 minutter uten havne i slåsskamp. Nå kan han sitte i timesvis på fanget og bare kose. Hver morgen når vi kommer til barnehjemmet, kommer han springene på de små beina sine og hopper bokstavelig talt opp i armene mine. Der vil han helst være resten av dagen. Mohammed er en skikkelig god gutt, med masse personlighet og godhet i seg. Der ser en hvor viktig et er å gi alle og enhver en sjanse, for alle har noe godt i seg. De "er ikke bare sånn". Alle barn har grunnleggende behov for trygghet, nærhet og ros. For Mohammed kom mangel på dette til uttrykk ved sinne og distansering mot alle rundt seg. Kanskje var all slåingen et rop om å bli sett og eneste måten å få oppmerksomhet på, samtidig som han kunne få ut alt sinne og frustrasjon over å være "alene mot verden". 

Jeg har tatt meg selv i å tenke hvordan jeg skal få lurt Mohammed med meg i bagasjen hjemover..... 

Alle kule gutter må ha en fotballdrakt.
Denne fikk Mohammed i en gave fra
sin største fan (meg).

Det gode afrikanske liv!

Dagene flyr avgårde her nede. Det er rart å tenke på at om 3 uker så er jeg hjemme igjen. Huff, vil ikke dra herfra, jeg stortrives med mitt afrikanske liv. Har veldig fine dager og vi koser oss virkelig. Kanskje ville jeg hatt mer hjemlengsel hvis jeg ikke hadde hatt Ida Maria her sammen med meg. Vi har det veldig

morsomt og fint sammen, og blir jo veldig godt kjent her inne på våre 10 kvadratmeter.. Er godt å ha noen å snakke med, dele tanker og frustrasjon med og ikke minst kunne le seg i hjel sammen med av alt

det merkelige vi ser her nede... Hvordan skal vi klare oss uten hverandre når vi skal dra hjem?? 

Dagens høydepunkt, bortsett fra barna på barnehjemmet, er alltid sykkelturen fra hjemmet og til barnehjemmet, som tar ca 30 minutter (vi prøver å forbedre tiden vår, men det går sakte fremover.. Blir godt å komme hjemme hjem til SATS igjen, det kjennes på kroppen....). De to første ukene her nede ble vi kjørt på moped (eller motorsykkel?? Hvem vet forskjellen...?)  hver dag til barnehjemmet og jeg kan ikke akkurat si at jeg følte meg trygg bakpå der. Stakkar sjåfør. Jeg var litt usikker på hvor mye man egentlig kan klenge og holde seg fast i en gift mann her nede uten å havne i trøbbel. Men det gikk heldigvis bra. Hvertfall, nå har vi fått utlevert hver vår sykkel og jeg tror aldri at jeg blir lei av å sykle i stekende sol og det flate, tørre og typiske afrikanske landskapet. Alle hilser smilende "Dasiba" og vi bare "Naaaa". Og de bare "Yawula" og vi bare "Alafia". Og alle millionene av barna langs veien står konstant og roper "Hello! Hello! Hello! Hello! Hello!". Nei, dette livet er herlig. Og 38 grader i skyggen er jo heller ikke til å klage på!

Det vises ikke på bilde, men her er jeg i full sving med å hilse på
disse afrikanske damene på ekte afrikansk vis. Haha :)

De fantastiske syklene våre med kurv <3 

Tiden på barnehjemmet er uten tvil dagens store høydepunkt og vi storkoser oss virkelig. Kan ikke få sagt det nok, men barna er helt fantastiske og så utrolig nydelige. Skjønner ikke hvordan vi skal noen gang kunne reise fra dem :( Vi føler også at Zack og Tina er vår andre familie her nede. De er utrolig hyggelige og hjelpsomme.

Se på den søte gamle dama som hadde så lyst til at vi skulle ta
bilde av henne en dag vi gikk rundt i landsbyen. Åh, folk er så hyggelig
og smilende. Denne dama, som alle andre, bablet i vei på mapruli og regner
med vi forstår... Søt <3

Som sagt, dagene går veldig fort her nede og selv om vi så klart gleder oss til å se alle kjente og kjære hjemme, så er vi veldig innstilt på å nyte hvert eneste minutt her nede uten å lengte hjem. Dette er en unik sjanse vi har fått i livet og det er dette jeg har drømt om så lenge jeg kan huske. Alt er så perfekt og akkurat slik jeg har drømt om. Til tross for mange sterke inntrykk, så ville jeg ikke ha byttet dette mot noe!!

Veldig mye av den siste tiden har vi brukt til å finne ut hva vi skal bruke de innsamlede pengene til. Og det mangler ikke på ting å bruke dem på, for å si det slik. De mangler mye. På lørdag var vi i Tamale der jeg fikk tatt ut alle pengene (finnes ikke minibank i Walewale......) og vi fikk gjort mye shopping til barna. Vi har mye på plass, men fortsatt er det noen ting som vi må få tak i. Men vi vet hvertfall hva vi skal kjøpe, det er bare å finne tak i det her. Og det blir så bra!! Tusen takk til alle som har bidratt. Det er kommet inn mye penger hver krone går til de søte små barna våre.  Gleder meg til å skrive en ordentlig oversikt til dere når alt er klart!! :) :)

Må bare vise dere dette sjarmerende bilde fra lørdag
i Tamale. Her bærer de ALT på hode, til og med
TRILLEkoffertene........

Tid for ettertanke

I går formiddag var vi i barndåp til vår "lillesøster" på 2 måneder og dagen ble komplett når også veldig mange av barnehjemsbarna var tilstede i kirka. På ettermiddag fikk jeg igjen intense magesmerter med påfølgende magetrøbbel og feber. Jeg har vel sovet i ett fra i går ettermiddag og til i morges. Er noe bedre i dag, men fortsatt ikke helt god i magen. Veldig kjedelig, og har måttet være hjemme fra barnahjemmet i dag, noe som passer meg veldig dårlig. Ida Maria er frisk som en fisk og er dratt til våre søte små. Så jeg sitter her og er sur og drikker "rett i koppen" fra Norge, det eneste som vil ned. Familien er veldig omsorgsfulle og kommer inn i tur og orden og spør hvordan det går. Koselig. På en slik dag blir det mye tid til å tenke på barna å barnehjemmet og skal prøve å dele noen tanker som surrer rundt i hodet mitt. 

Jamira er en liten jente på 6 år. Helt siden vi kom første dagen på barnehjemmet har hun vært veldig reservert og stille og de ansatte på barnehjemmet sier at hun alltid har vært slik. Hun kommer aldri bort til oss frivillig og holder seg å trygg avstand fra alle. Oftest sitter hun helt alene under et tre og stirrer ut i luften. Hvis man går bort til henne og prater til henne kan hun smile, men hun er aldri den som tar initiativet til kontakt og hun har også veldig lite språk. Hun blir veldig hersjet med av de andre barna og lar dem styre henne og tar aldri igjen, uansett hva de gjør med henne. Når Jamira sitter og stirrer ut i luften ser hun for meg deprimert og trist ut. Zack fortalte oss at denne jenta har absolutt ingen. Moren hennes var døv og blind og ble voldtatt, uten at de noen gang fant ut hvem som gjorde det. Derfor vet man ikke hvem som er Jamiras far. Moren hennes er i dag død. 

Lille Jamira og Ida Maria.

Iddrisu på 10 år har for oss helt fra dag en fremstått som den tøffe, spøkefulle og snille gutten. Han er ivrig etter å lære, er god til å snakke engelsk med oss og forteller mange morsomme historier. Da vi en dag hadde matte med klassen, skulle de komme frem en og en for å gjøre et regnestykke på tavla. Da det var Iddrisu´s tur var det veldig overraskende for oss at han nektet å komme opp. Han hadde bestandig vært den ivrigste og aldri noe tull når han er på skolen. Han gjemte ansiktet sitt ned i gulvet og nektet å svare når vi snakket til ham. Det kom frem etter en stund at stakkars Iddrisu plutselig bare hadde begynt å gråte fordi han savnet pappaen sin så. Zack fortalte at han ofte kunne plutselig bare begynne å gråte og måtte da bare få litt tid for seg selv. Iddrisu´s far er død, mens moren har giftet seg på nytt med en mann som ikke godtar stebarn. Derfor er han og søsteren overlatt til seg selv på barnehjemmet. 

Lille, store, tøffe Iddrisu sammen med
lillesøsteren sin. 

Når vi ser på disse barna er det veldig tydelig at de bærer på mange tunge tanker, selv om de til daglig har forskjellige måter å vise det på. Felles for både Jamira og Iddrisu er at de er små barn uten foreldre, overlatt til seg selv. Hjemme i Norge vil barn som mister foreldrene få sorghjelp og også mulighet for oppfølging av barnepsykolog. Her har ikke barna slike tilbud. Her må de bære rundt på sorgen og tankene sine helt alene. Iddrisu har ikke bare opplevd at faren er død, men han har også opplevd at den gjenlevende forelderen har forlatt ham. Man kan prøve å forestille seg hvor vanskelig det er for ham og for en sorg og savn han bærer rundt på inni seg, men som det verken er tid eller rom for å snakke høyt om. Man vet ikke hva Jamira har opplevd i livet før moren døde og hun kom på barnehjemmt. Hun kan ha hatt mange vonde opplevelser som også preger henne i dag, i tilllegg til sorgen over å ha mistet moren. Jeg tror at i tillegg til den sterke sorgen over foreldrene som barna bærer rundt på, også på ulike måter opplever en følelse av å være forlatt. De er forlatt av dem som skal være deres nærmeste og de som skal passe på dem. Man kan prøve å forestille seg hvordan den følelsen oppleves for små barn. 

Å se disse barna er veldig vondt og gjør det veldig tydelig for oss hvor sårbare og grusomt de må ha det. Som jeg har skrevet om tidligere, har de fleste av disse barna til felles at den ene forelderen er død mens den andre har giftet seg på nytt uten å kunne ta med seg barna sine. Da kan jeg tenke meg at de aller fleste barna har det slik som Iddrisu og Jamira, selv om de har egne og forskjellige måter å vise sorgen og savnet på. De er forlatt av de som skal være deres trygghet i livet, enten på grunn av død eller på på grunn av et nytt ekteskap. For Iddrisu og Jamira kommer sorgen til uttrykk på forskjellige måter i hverdagen, men felles for dem begge er at de er forlatt alene med sorgen og savnet. 

Kaos og undervisning

Dagen i dag på barnehjemmet startet ganske så kaotisk når begge de ansatte fant ut at de skulle stikke av og levne oss alene med alle 48 barna..! Det kunne jo gått greit hvis de hadde forstått engelsk og ikke vært så glade i å slåss.. Men vi sprang nå rundt og gjorde så godt vi kunne. Stoppet mange slåsskamper og tørket mange tårer, mens de eldste kom springende med bøkene sine og ville at vi skulle begynne undervisningen midt oppi kaoset. Lille Michael nektet annet enn å bare bli holdt, så jeg gikk rundt med ham mens jeg stoppet slåsskamper, helt til han utrolig nok sovnet mens jeg bar ham. Så fikk selvfølgelig 2 av dem akutte magesmerter, så da var det bare å finne frem "sykesengene". Heldigvis kom Zack og Tina etter hvert og roen senket seg i hjemmet. Det gikk bra med den ene av de syke, han kom seg ganske raskt. Den andre var veldig dårlig i hele dag og de mistenker at det kan være malaria. Krysser fingrene for at det går bra med ham.

Før lunsj hadde vi matte med de eldste igjen, og nivået er fortsatt stigende. Vi fikk ordnet det slik at enda en fra den minste gruppa fikk komme over på den eldste gruppa sammen med oss og det viste seg at han var en kløpper i matte. Godt at han kan få litt utfordringer. Som vanlig måtte vi krangle med dem for å få dem til å ta seg en pause etter intens regning i flere timer. Kjempemorsomt at de er så ivrige :) Og Kandei, som vi fikk over på den eldste gruppa for kun kort tid siden, knakk "sette-i-mente-koden" i dag og jeg var igjen som en stolt hønemor :)

Før jeg dro til Ghana skrev jeg et "informasjonsshefte" om førstehjelp, ernæring og hygiene i forhold til både barn og voksne. Dette gav jeg til Zack på barnehjemmet i dag, og vi gikk gjennom det sammen. Han var kjempefornøyd og så glad for å lære noe nytt. Det omhandlet blant annet hva han kan gjøre hvis barna får hjertestans, setter noe fast i halsen, om næringsstoffene og symptomer på feilernæring og dehydrering og også viktigheten med f eks håndhygiene. Zack sa at nå følte han seg som Dr. Zack og at ingen trenger nå å være bekymret når han er i nærheten ;) Godt å få brukt sykepleiekunnskapene sine her nede da de har et stort behov for slik informasjon.

Undervisningstid :) 

Når vi kom hjem til familien sto det to kameler utenfor her som var kommet fra Burkina Faso. Vi måtte jo prøve å sitte på dem og det foregikk jo ikke helt uten hyl og skrik fra min side. Shit, de er så høye!!! 

Ikke helt avslappet oppå der..... :)

Mole nasjonalpark

Etter litt bussproblema på tur hjem fra Mole i går og påfølgende internettproblema her hjemme, kommer nå dette innlegget som egentlig skulle ha kommet i går. 

Vi er endelig tilbake i Walewale etter ei veldig fin helg i Mole nasjonalpark. Der har vi sett både antiloper, bavianer, vortesvin, masse aper, krokodiller, masse artige fugler og til slutt, på 3.forsøk, fikk vi også sett elefantene som var det store høydepunktet for oss. 

Her ligger Pumba og sover i mørket den kvelden vi kom.
Og gjett hvem som ikke så dem og selvfølgelig holdt på
snuble over dem med påfølgende hyling? Joda, det var meg. 

På lørdag morgen klokken 7 var vi veldig klare for safari til fots, overivrig etter å se elefantene, selv om guiden sa at de ikke hadde sett elefantene de siste 3 dagene. Av og til kan de bare forsvinne langt inn i skogen i noen dager før de kommer ut igjen. Men vi var jo så klart ved godt mot. Safarien tok 3 timer, og digre elefantspor var det nærmeste vi kom drømmen denne gangen. Men vi så jo som sagt alle de andre dyrene som nevnt ovenfor, men de ble nesten litt kjedelig i forhold. Etter safarien slappet vi av ved BASSENGKANTEN ved motellet vi bodde på. Hatt en skikkelig luksushelg, med både vannklosett, dusj og basseng. Uvant..! På ettermiddagen bestemte vi oss for å prøve oss på safari en gang til, denne gangen stående bak på en jeep. Det var helt fantastisk, men fortsatt ingen elefanter å se. Slukkøret og skuffet gikk vi tilbake til motellet og møtte på både tyskere, engelskmenn og nederlendere som alle hadde sett elefanter på sine safarier. Typisk..? :) 

Familiebilde av bavianene. 

Søndag morgen var det to ivrige jenter, i beste Steve Irwin stil, klare for nok en safari bak på en Jeep, denne gangen sammen med en gjeng indere. Og det skulle vise seg at de disse inderne var altfor glad i å prate.... For vi så faktisk elefantene denne gangen. Vi så dem fra veien, men måtte gå ca 100 meter innover for å komme helt nær dem. Men inderne klarte ikke å slutte å prate så elefantene ble jo så klart redde og trakk innover i skogen. Men vi kunne stå på ca 20 meters avstand å se på en gruppe med 6 elefanter og det var veldig spennende. Fikk tatt litt bilder, men de er litt utydelige. Men jeg vet hvertfall at det skal forestille en elefant da. 

Ærlig talt, dere ser nå vel elefanten bak trærne???

Vi skulle egentlig dra tilbake til Walewale i går (søndag) ettermiddag klokken 14, men bussen dukket aldri opp. Eller jo, den kom klokken 18 (sånt som skjer i Afrika). Men da hadde vi nok ikke kommet oss fra Tamale til Walewale i går kveld, fordi det hadde blitt for sent. I tillegg frister det ikke å færdes i trafikken her på natterstid....! Så vi bestemte oss for bli en natt til og tok bussen klokken 4 i natt (natt til mandag). Det endte jo så klart med x-antall stopp på grunn av problemer med bussen. Turen som tok 4 timer på fredag, tok nesten 8 timer i dag....  Bah! 

Ida Maria på safari :)

Meg stående bak på en Jeep. Hvis jeg ser skitten
ut, så er det fordi jeg ER gorrskitten!! :) 

Helga har vært veldig fin og avslappende. Utrolig spennende å vandre rundt i et ekte afrikansk landskap å møte ville dyr i deres egne omgivelser. Viste dere forresten at en elefant kan bli like gammel som mennesker? Faktisk opp til 80 år! Det var ulovlig å gå uten guide med våpen, selv om vi var veldig usikker på hvordan et lite gevær kan redde oss fra en svær elefant.. men de mente at det skulle være trygt. Og så har vi jo lært en liten lekse.. Helgens visdomsord må jo være "Aldri gi kjeks til en bavian når du har hele kjekspakken i hånden. Da kommer den etter deg og angriper...". (Eller hva, Ida Maria??)  Vi hadde vel et aldri så lite "uhell" med denne bavianen..men det gikk bra til slutt. 

Vakker solnedgang! 

Stolt hønemor!

I dag har vi hatt en utrolig fin dag sammen med alle barna på barnehjemmet. Vi begynte dagen med favoritten til den eldste gruppa, nemlig matematikk. Når vi kom på barnehjemmet for første gang, var vi veldig skremt over at nesten ingen kunne enkle regnestykker som 2+2. Ettersom vi har veeeldig frie tøyler for hva vi vil gjøre som undervisning, har vi hele forrige uke og denne uken terpet veldig mye på addisjonsoppgaver. Vi har også snakket med Zack og fått en av jentene på den minste gruppa over på den største, fordi vi så at hun hadde behov for mye mer utfordringer enn hun fikk der.

Hele klassen på den største gruppa. I full sving med
matteoppgavene sine i dag.

Så,  i dag har vi vært som to stolte hønemødre fordi så og si alle barna på gruppa klarer nå avanserte regneoppgaver med pluss, der de må sette både en og to ganger i mente, noe som var helt utenkelig for kun kort tid siden. Det er så utrolig godt å følge utviklingen deres og se at man faktisk kan være med å gjøre en forskjell for dem. Også Zack sier at han ser en stor utvikling og en helt ny klasse, fordi vi har tid til å undervise dem, noe han dessverre ikke har. Og det er så godt å se hvor stolte de blir av seg selv når de prøver og prøver og endelig knekker koden og får til!! Når lille Hadija på 7 år endelig knekte regnekoden, ved å gå fra 0/8 riktige over lang tid og til 8/8 riktige, da var jeg så stolt at jeg satt med gråten i halsen. Huff, blir nå litt sentimental av å være her... Jaja, sånn er det vel å være 48-barnsmødre....! :)

Flinke Hadija koser seg med en velfortjent is. 

Etter en hardt arbeidene uke for de store og mye slåssing og gråt blant de små, fant vi ut at vi syntes de fortjente en liten påskjønnelse. Så i dag kjøpte vi is til hele gjengen, og gjett om de koset seg!! Stakkar, mange av dem sto bare å spiste på papiret, uten å skjønne at de skulle åpne isen. Virket som de aldri før hadde spist det.. Utrolig. Godt å kunne skjemme de litt bort med noe godt å spise da de aldri spiser noe annet enn ris og bønner og drikker aldri annet enn lunket vann. Godt å se at de smiler og koser seg.

Så fornøyde!

Å, veldig viktig å få med hver eneste dråpe! :)

Resten av dagen ble brukt bare brukt til lek og kos. Jeg sprang rundt som et esel, med barna i tur og orden på ryggen. Puh, skal si at man får kjørt seg sammen med de energibombene og jeg skulle igjen ønske at jeg kunne dele med opp i 48 deler og springe med de alle samtidig.

Vi har det veldig morsomt! 

Koser seg.

I morgen skal vi dra til Mole nasjonalpark, der det myldrer av ville afrikanske dyr. Da skal vi ut på safari og jeg gleder meg såå! :) Er en del timer i buss dit og så blir vi der hele helgen. Er litt usikker på nettdekningen der, så får se om jeg får lagt ut litt bilder underveis eller om det får vente til søndag :)