Endelig på nett :)

Nå er jeg endelig kommet meg på nett igjen. Etter en 13-timers, etter forholdene, vellykket busstur fra Accra til Tamale, er jeg nå på plass i nord. Er kommet til Walewale, som er en liten landsby ca 2 timer unna Tamale. Har tatt tid å få ordnet seg nett, men nå håper jeg endelig at alt skal være i orden. 

3 slitne frivillige endelig kommet til Tamale etter
13 timer på buss.  Og vi fikk MAAAT!! 

Vi kom til vertsfamilien vår på lørdag, som bodde i Wungu. De hadde en liten gutt på 7 måneder, som var kjempesøt. Hun var faktisk gravid med ham i 11 måneder! Det var virkelig spesielt å komme dit, for det var så mye Afrika som det går ann å få det. Menneskene bodde i runde «hus» laget av sand og vann, med strå på taket. Det er nesten bare slike hus er oppe i nord. Jeg hadde hele veien bekymret meg så for toalettforholdene og hygiene og slikt, men det var egentlig helt unødvendig, for der var det ikke toaletter i det hele tatt. Der går man bare ut på marka og gjør det man må, uansett hvor mye publikum man har..! Dette var veldig vanskelig for oss og vi prøvde fortvilt å forklare at dette faktisk er ulovelig i Norge. Vi brukte ca 1 time hver gang vi skulle tisse, på desperat jakt etter en «stille» plass. 

Slik er husene her oppe i nord. Ekte Afrika! 

Når vi ankom landsbyen på lørdag måtte vi bli godkjent av «the chief», eller høvding som vi kalte han, for å få være i landsbyen. Jeg tror aldri jeg har vært så redd i hele mitt liv! Det hele var så uvirkelig og tatt ut av en eller annen film. Vi ble fortalt at han har mer makt enn både politi og soldater, og at alle må følge det han befaler. Høvdingen satt på en sofa, med en hvit kappe over seg. Vi måtte presentere oss og fortelle hvorfor vi var kommet og hva vi skulle gjøre der. Vi ble godkjent! PUH!! Søndag morgen våknet vi av høy trommespilling, og vi var livredde for at de skulle komme å kutte av oss en finger eller to, som et eller annet rituale som høvdingen hadde bestemt. Var heldigvis ikke det da. Det var vistnok en begravelse i en annen landsby, så naboene hadde kommet for å hilse på høvdningen. 

Som nevnt tidligere skulle vi jobbe på et barnehjem med 250 barn. På grunn av ulike grunner, bestemte vi oss i går for å bytte prosjekt og vertsfamilie. Det var mye styr, og for å gjøre en lang historie kort så var det et «barnehjem» uten barn..! Vi fikk hjelp av Atlantis hjemme og SYTO her, og kom sent i går kveld til en ny familie og vi er derfor nå i Walewale. Vi bor hos en kjempehyggelig familie som har hatt mange frivillige boende hos seg før og det er skikkelig fint og rent her. Det er flere familier som bor under samme tak her og vi har enda ikke fått helt oversikt over hvor mange de faktisk er tilsammen. Men vår vertsfamilie består hvertfall av mor, far og 4 barn fra 7 år og ned. Den minste er bare 1 måned gammel! Så skjønn :) I dag har vi (jeg og Ida) hatt vår første dag på det nye barnehjemmet som heter «Hope for the future». Her bor det 48 foreldreløse barn mellom  2 og 12 år. Det er kun to voksne som jobber der og barna er naturlig nok utrolig oppmerksomhetssyke! De krangler om hvem som skal sitte på fangene våre, og de holder i hver sin finger og de henger over skuldrene våre. De har et stort behov for nærhet og oppmerksomhet, og det føles veldig godt å kunne være med å gi dem det. Vi har altså vært småbarnsmødre for 48 barn i dag og jeg elsker det! Gleder meg til de neste 2 månedene og ser frem til å bli kjent med hvert enkelt barn. 

Barnehjemmet fungerer også som skole for de eldste barna, slik at vi skal også være lærere for dem. De har ikke en eneste stol eller en eneste pult, slik at barna ligger på gulvet når de er på skolen. Her har heller ikke senger og ligger derfor rett på murgulvet om natten. Dette synes jeg er grusomt og tenker at det nok forstyrrer mye av konsentrasjonen på skolen og nattesøvnen. Jeg håper at noe av de innsamlede pengene kan brukes til å gi dem møbler og madrasser. De har heller ikke en eneste lærebok på skolen, slik at det er behov for mye. 

Jeg har litt problemer med å få lastet opp bilder her på grunn av tregt nett, så det var kun 2 bilder som ville samarbeide i kveld og jeg orker ikke å vente mer. Skal forske litt mer på det og forhåpentligvis komme sterkere tilbake i morgen. Vi har det veldig bra nå og er så fornøyd med både vertsfamilien og barnehjemmet! Endelig er det slik jeg har drømt om :)