En annerledes hverdag.

I dag har vært en hektisk dag på barnehjemmet. Flere av barna ble syke og begynte å kaste opp, var kjempeslappe og en hadde også feber. Nesten alle barna er veldig snørrete og hoster en del, noe som minner om en barnehage hjemme. Jeg merker at sykepleieren i meg våkner med en gang. Barna drikker av det samme vannet, vasker hendene i samme bøtte og spiser av samme skål med fingrene. Det er mange av barna som har en karakteristisk utstående mage, som er et tegn på underernæring. Barnehjemmet har store problemer med å klare og gi barna 3 måltider om dagen, og den maten de spiser er stort sett ris og brød. Kanskje trenger barna i tillegg hjelp til å huske på å drikke nok hver dag i den stekende solen. Dehydrering, underernæring og dårlig hygiene kan nok være årsakene til at så mange er syke og slappe på en gang, slik som i dag.

I morges på barnehjemmet skulle vi være på den minste gruppen, som skulle øve seg på alfabetet. Og det var litt av et liv! Det er veldig mange barn på denne gruppen, med mye støy og liten konsentrasjon. Det var mye knuffing og krangling, noe som endte med at vi måtte skille mange slosskjemper og tørke mange tårer. Etter hvert skjønte absolutt alle barna at ved å sloss og gråte så får de oppmerksomhet fra oss, slik at til slutt lå alle barna i en evig slåsskamp på gulvet og det kom mange «krokodilletårer». Prøvde å holde fokuset på de barna som faktisk prøvde å lære alfabetet, men det var umulig med alt støyet fra de andre. En liten gutt, Mohammed på 3 år, er nok den verste av dem alle. Han både slår og biter, og er alltid i en eller annen fight. Razak, den ene av de to som jobber der, fortalte at han alltid hadde vært slik. Når han på slutten av dagen i dag var i sin x-ente slåsskamp, plukket jeg ham opp og tok ham med meg ut. Her klamret han seg til meg og la seg som en baby i armene mine og gråt, helt til han til slutt sovnet. Det ble utrolig tydelig for meg hva all slåingen og bitingen kommer av. Jeg tror det er mangel på oppmerksomhet, at de ikke blir sett som enkeltindivider. Mohammeds far er død og moren hans har giftet seg på nytt med en mann som ikke aksepterte stebarn. En kan tenke seg selv hvor frustrerende det må være for barna og plutselig bli tatt bort fra begge foreldrene og komme sammen med bare fremmede barn og ikke få nok omsorg og oppmerksomhet. Kanskje er all slåingen et uttrykk for sinne og forvirring. De er utrolig herlige barn og det er kjempesynd at de til vanlig ikke er mer enn 2 ansatte på nesten 50 barn. 

I ettermidddag har jeg og Ida lært oss å vaske klær på «gammelmåten». Det var nesten litt artig, og også veldig tungt. God trening! Tror ikke vertsmoren vår ble særlig imponert fordi hun kom og tok over hele greia til slutt..! Må nesten lære oss alt på nytt igjen her, vi er som barn igjen. Vi må lære oss hvordan man går på do, hvordan man spiser med fingrene og hvordan man spiser den maten de har her, vi må lære å hente vann fra en brønn og vaske oss i en vaskebøtte. Vi spør sikkert veldig mange rare spørmsål, men. Det er hvertfall ingen vil om at jeg og Ida blir godt kjent her nede. Hos den gamle familien delte vi seng og spiste fra samme skål, mens her går vi på toalettet sammen og vasker trusene våre i samme bøtte. Koselig :)