onsdag 30. mars 2011

En ny tid...

Etter planen skulle vi egentlig dra til Tamale i går kveld (tirsdag) og sove der en natt før vi på morgenen i dag skulle ta bussen til Accra. I går ble det plutselig litt endring i planene når vi fant ut at det gikk buss direkte fra Walewale til Accra og vi hoppet på bussen og har vært på veien i hele natt. Kom frem til Accra nå tidlig på morgenen. Bussturen gikk overraskende bra og vi sov faktisk nesten hele turen som tok 13 timer.

De siste ukene har vært veldig intensive og hektiske. Vi har tilbrakt all vår tid på barnehjemmet og på å handle inn alle tingene for de innsamlede pengene. Plutselig var gårdagen kommet og vi måtte si farvel til alle barna på barnehjemmet og familien vår. Jeg tror ikke man kan være forberedt godt nok på noe slikt. Det var helt forferdelig! Vi gråt, barna gråt og de ansatte gråt. Det er liksom ikke bare et vanlig farvel fordi man vet ikke om man noen gang vil se dem igjen, selv om man selvfølgelig håper man vil det. Vi har knyttet oss utrolig sterkt til barna i løpet av disse 7 ukene og de har også knyttet seg veldig tett til oss. Det er så utrolig synd at når man har blitt så godt kjent og fått en slik unik kontakt med mange av de, så er tiden ute og vi må reise. Det var en tøff, men også en veldig fin dag sammen med dem i går. Både barna og de voksne sa utrolig mye fint til oss som jeg aldri kommer til å glemme. De var utrolig takknemmelig for de materielle tingene vi hadde hjulpet dem med, med all den gode hjelpen fra alle hjemme. Men det var veldig sterkt når lille Alidu på 8 år reiste seg opp og sa, mens tårene trillet, at han var så takknemmelig for all den omsorgen og undervisningen vi hadde tatt oss tid til å gi dem. Det viser for oss at vi har bidratt med mer enn penger og det er veldig godt for oss å vite. 

Søte Alidu <3
Lille Iddrisu var også så fortvilet over at de ikke hadde noen gave å gi tilbake til oss, etter at vi hadde gitt de så mye. Men vi kunne med hånden på hjertet si at all den tiden vi har fått tilbringe sammen med dem og alle de gode minnene de har gitt oss, kan ikke måles i noen materiell gave. 

Det var selvfølgelig også veldig trist og ta farvel med vertsfamilien vår, som har tatt så godt vare på oss i 7 uker. Men samtidig så er det på barnehjemmet vi har tilbringt mesteparten av tiden vår og det var naturligvis der det var tøffest og ta farvel. Men vi fikk hver vår flotte afrikanske kjole fra familien som vi setter stor pris på. Det er snille og gode mennesker, som jeg håper på å få se igjen en dag. 

Hele vertsfamilien vår og oss. Fra venstre Phillip, Janet med
Alexandra på armen, Margareth, Jessica og Oscar. Og jeg
blir kalt for "den høyeste dama i Afrika......."

Så, nå sitter vi plutselig alene i Accra. Alt har gått så fort og jeg føler at jeg trenger å bare "lande" litt og samle tankene. Etter at vi dro fra barnehjemmet, preges både jeg og Ida Maria av en følelse av å være "tom". Vi må slappe av litt og komme oss til hektene igjen, etter mange sterke inntrykk og opplevelser. Det og bare plutselig skulle forlate alle barna var forferdelig tøft. Dagene her i Accra håper vi på å få bruke på stranden (trenger å jevne ut litt skiller.....), på shopping, reise litt og kanskje litt afrikansk dans. Mandag morgen, 4.april, setter vi kursen mot kalde Norge igjen. 

Zack, Tina og barna på barnehjemmet ba oss hilse til alle dere hjemme som har gitt penger og takke dere så mye for hjelpen. De hadde vanskelig med å finne ord for hvor takknemmelige de er og hvor mye den hjelpen betyr for dem. De var overveldet og så utrolig glade! 

Kan komme med et gladbilde her på morgenkvisten: Er det noen som ser forskjell på klasserommet nå og tidligere??? :D Før vi dro kom endelig alle 48 stolene og pultene og vi fikk testet dem ut i undervisningen på mandag. Se så fine de er og hvor ryddig det ser ut :D 

Så flinke!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar